Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1925
Oslo, juni 1925
Efter flere måneders sykeleie er vår gamle huslege dr.med. Edvard Bull∗ avgått ved døden, nær 80 år gammel.
For oss blir det et stort savn efter ham, og vi vil alltid bevare hans minne i varm og ærbødig takknemlighet.
Da han i fjor en gang så til Kais∗ lille datter∗, gjorde han selv oppmerksom på, at det var den 5te generasjon i Barbaras familie, han behandlet. Han kom til oss som huslege, da Sisine∗ kom til verden. Og hva han den gang var for oss, da tilstanden for Barbara var så kritisk, vil vi aldri kunne glemme. Og i de nær 30 år, der fulgte efter, var han alltid den omhyggelige og oppofrende lege og trofaste venn, der alltid var parat til å hjelpe og trøste. Han var for oss – og særlig for Barbara, der mest har trengt ham – som en god venn og skriftefar, der brakte trøst og oppmuntring, ikke alene når legemet, men også sjelen trengte det.
Vår tid er jo blitt spesialistenes tid, og huslegen, som også ser til sine patienter uten spesiell kallelse, er en type, der er iferd med å svinne. Dr. Bull var vel en av de siste typiske representanter for denne utdøende rase, som vår rastløse tid undervurderer så altfor meget. En lege, der kjenner en familie ut og inn og har behandlet alle dens medlemmer under alle sykdommer, helt fra de var små, sitter selvfølgelig inne med et kjennskap til hver enkelts konstitusjon og psyke, som vil være av uvurderlig betydning ved behandlingen av en patient.
Og Edv. Bull var den ideelle huslege, fordi han ikke alene var den dyktige og i sitt fag interesserte lege, der høyt opp i alderen fulgte med i alle sin vitenskaps fremskritt – ennå i fjor benket han seg i København sammen med de medisinske studenter for ved universitetet der å følge forelesningen over et nytt emne, men også var det høyt kultiverte menneske, for hvem intet menneskelig av verdi var fremmed, og hvis interesser på alle åndelige områder var like livlig til det siste.
Ved hans begravelse risset pastor Eugène Hanssen∗ opp et vakkert bilde av en leges høye kall med alle dets store krav og plikter, som Edv. Bull hadde fylt på den vakreste og mest oppofrende måte.
Det var en stemningsfull og gripende tale. Og dermed skulle det også blitt. Den lange rekke av kransepåleggere, der fulgte efter, ødela kun – som vanlig – stemningen. Når skal man bli kvitt denne omseggripende, men like overfor dødens alvor så lite tiltalende skikk.
Det Bullske hjem og familieliv var et av de vakreste og mest harmoniske, man kan tenke seg. Som sønnen Johan Peter∗ sa til meg forleden, hadde forholdet mellom hans mor og far vært som en illustrasjon til Romeo og Julie. Selv på sitt lange og plagsomme sykeleie var han øm og chevalersk mot sin hustru som en nyforlovet.