Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1925
Oslo, ultimo mai 1925
Nationaltheatret har i denne vårmåned hatt besøk av en fremragende skuespiller som gjest, nemlig Gösta Ekman∗ fra Svenska Teatern∗ i Stockholm.
Han har spilt soldaten i den franske forfatter Paul Raynals∗ interessante skuespill "Graven under Triumfbuen"∗, og Peter Peter i et ubetydelig tysk skuespill av samme navn∗.
I det første stykke viste Gösta Ekman seg som en betydelig skuespiller, hvis spill var båret både av en sjelden intelligens og en dyp følelse, i det siste som en usedvanlig sjarmør, der fikk alle små backfischers hjerter til å beve av henrykkelse.
Paul Raynals skuespill brakte ved sin første oppførelse på Théâtre Français∗ de franske sinn i kok og møttes med fiendtlige demonstrasjoner, der imidlertid snart la seg, fordi man følte, at man her sto overfor et betydelig skuespill og en alvorlig forfatter, selv om Raynal har skildret den franske soldat og hans sjelelige tilstand under krigen noe anderledes, enn de, der har sittet hjemme langt borte fra frontens redsler gjerne har villet forestille seg ham.
Det er ikke den franske soldats sjel, således som Maurice Barrès∗ i sin bok Les diverses familles spirituelles de la France∗ har skildret den, som Raynal gir oss, men heller ikke den efter de fleste franske soldaters egen dom overdrevne og karikerte tegning av den, som Henri Barbusse∗ har gitt i Le Feu∗ og flere av sine andre verker.
Den soldat Raynal gir oss bildet av, er ingen blåøyd idealist, kanskje heller ingen helt efter god, gammeldags oppfatning. Han elsker ikke krigen, tvert imot han hater og forakter både den og dem, der har fremkalt den, men han har alle krigens redsler og dens gru til tross en ukuelig viljens energi til å holde ut og skaffe fedrelandet seieren. Ikke med begeistringens varme, men med en iskald fortettet energi kjemper den franske ungdom, således som den skildres i Raynals skuespill, hver dag sin kamp mot fienden og døden – i håpet om, at deres uregnelige lidelser til slutt skal skape fred for det land de tjener, og for alt og alle, de har kjær i livet.
Uten illusjoner er denne Raynals soldat. De store ord og gester ligger ham fjernt, men han har innerst i sitt hjerte en usigelig trang til å møte ømhet og kjærlighet, og hans tanker har under alle lidelser og savn der ute ved fronten derfor kretset om de mennesker, han hadde kjærest i livet – sin elskede, som han nettopp efterat båndet var knyttet har måttet forlate, da krigen brøt ut, og som han ikke har sett på over 1 år, og sin gamle far.
Nå kommer han hjem til dem med permisjon – en permisjon, som hans forlovede har bønnfalt ham om å få, men som han kun har oppnådd ved å måtte love uoppholdelig å komme tilbake og påta seg et hverv, hvor han vil måtte sette sitt liv inn som innsats.
Men dette møte med sine kjære, mot hvilket alle hans lengsler i dagenes mange timer og de enda lengre netter der ute i skyttergravene har gått, blir ham straks en dyp skuffelse.
I stillheten og ensomheten ute på landet, hvor krigens gru og slagmarkens tummel kun når hen som et svakt ekko, har faren og hans sønns forlovede levd sitt eget liv uten noen dypere forståelse av hvilke uhyre ofre soldatene hver dag har brakt for dem og for alle franskmenns liv og sikkerhet. Soldaten får straks et inntrykk av at for dem er krigens lidelser noe uendelig fjernt, der egentlig ikke vedkommer dem. De har vennet seg til dette stille og rolige liv og er begge kommet inn under dets sjarme, så at de nesten har glemt soldaten. Der er endog kommet et svakt stenk av erotikk mellom den aldrende far og den unge kvinne.
Og når Aude (så heter soldatens forlovede), da noen vielse ikke kan komme i stand under den korte permisjon – ønsker å gi seg hen til sin forlovede fullt og helt denne ene natt, han har tillatelse til å tilbringe i hjemmet, er det kanskje mer for å bringe sine virkelige følelser for ham på det rene enn for å skjenke sin forlovede den høyeste lykke.
Da natten er forbi, og de unge reiser seg fra sitt elskovsleie, føler Aude at hun ikke lenger elsker soldaten som før, og han vet det også.
Og faren – heller ikke hos ham er der noen sympati eller trøst å hente. Egoistisk, redd for å miste den rolige lykke og det solskinn Aude med sin ungdom har brakt inn i hans aldrende liv, står han der, misunnende sønnen hans ungdom og uforstående overfor de lidelser sønnen igjen skal gå ut til.
Permisjonen er endt. Ribbet for alt må han følge pliktens bud og sitt løfte og begi seg tilbake til sin post, hvor døden venter ham.
Men soldaten bryter ikke sammen. Tvert imot, han vokser kun derved. Der stråler en vidunderlig storhet og skjønnhet ut fra denne skikkelse i avskjedens stund, og der kommer ingen vrede eller bitre ord over hans lepper. Nå da han går ut – sannsynligvis for å stå ansikt til ansikt med døden, strømmer der en mild tilgivelsens ånd ut fra hele hans vesen, der endog kaster et visst forsonende skjær over de to, der har sviktet ham så dypt.
Sannelig, der var ingen grunn for et fransk publikum til å demonstrere mot denne skildring av den franske soldats sjel. Ingen har reist den "udødelige franske ungdom" et skjønnere minnesmerke.
Allerede ved oppførelsen på Théâtre Français var Raynals skuespill atskillig forkortet, da forestillingen ellers ville dratt for lenge ut. Nationaltheatret har ytterligere forkortet det. Men det kan ikke nektes, at disse beskjæringer går ut over klarheten i den psykologiske analyse.
Gösta Ekmans spill var betagende. Han ga oss soldatens sjel og følelser med en sanndruhet, en intelligens og en inderlighet og høyhet, der ikke glapp på noe punkt. Et bilde av uforlignelig skjønnhet, der grep en fra det øyeblikk, han trådte inn på scenen og holdt oss fangen, til teppet gikk ned. Og i denne rolle ga han helt avkall på å erobre publikum ved sin personlige sjarme.
Dessverre sto Ekmans to medspillende – den nye skuespillerinne Betzy Holter∗ som Aude og Stub Wiberg∗ som faren – ikke på høyde med ham. Der var enkelte øyeblikk, da der var noe virkelig følt over Betzy Holters spill, men oftest var det tom deklamasjon. Og den ellers så utmerkede skuespiller Stub Wiberg hadde øyensynlig manglet enhver interesse for den rolle, der var betrodd ham.