Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1925
Paris, 4. mars 1925
Jeg hadde invitert min nevø cand.jur. Erich Mathiesen∗, der har ansettelse ved et handelskontor her nede, til middag i går og en eller annen teaterforestilling efterpå. Jeg forsøkte forgjeves å få billetter til Théatre Edouard 7∗, hvor Guitry∗ spiller Molière for tiden, og efter alt å dømme har fått publikum til på ny å nyte hans klassiske komedier – alt var utsolgt flere dager i forveien, og det samme var tilfelle i Théatre de l''Athenée∗, hvor man gir de Flers''∗ siste komedie.
Jeg fikk så billetter til Théatre Daunou∗, hvor man gir Madame Colettes∗ 4 akters komedie Chéri∗, dramatisert efter hennes roman av samme navn, og hvor den selebre forfatterinne selv spiller den kvinnelige hovedrolle.
Théatre Daunou i gaten av samme navn er et av de mange små intime teatre, der er vokst frem på alle kanter i Paris i de senere år. Det rommer kun et par hundre mennesker, og billettprisene er derefter – 45 francs for en orkesterplass.
"Chéri" er fortellingen om en ung mann, hvis mor hørte til det lette kavalleri, og hvis far var ukjent. Sin barndom har han tilbrakt i et miljø, hvor alle laster bodde til huse. En av morens venninner – også en dame av lette seder – har imidlertid fått ham bort fra disse omgivelser, har sørget for å gi ham en god oppdragelse og har vært som en mor for ham, men så snart hans sanser er vakt – til tross for de 25 års aldersforskjell – [blir hun] også hans elskerinnde.
Så kommer ungdommen og banker på døren. Chéri blir inntatt i en ung frøken og gifter seg med henne, forlater sin aldrende venninne og drar på bryllupsreise.
Da han kommer tilbake til Paris fra denne, får minnet om Léa igjen makt over hans sanser. Han reiser samme aften, han kommer hjem, igjen ut til hennes villa – og efter en heftig scene faller de igjen i hinannens armer, og de trekker seg tilbake til "de indre gemakker". Hustruen, der er fortvilet over hans plutselige forsvinning, dukker plutselig opp i Léas villa. Hun seirer på ny – og Léa sitter atter ensom tilbake, gammel og ribbet for sine siste illusjoner.
Madame Colette er en dristig og spirituell forfatterinne, som med forkjærlighet skildrer det noe anløpne, og som ikke skyr selv det brutale i sin skildring av nåtidens seder og de seksuelle spørsmål. Skjønt ikke skuespillerinne av faget syntes hun helt å beherske også det tekniske, og hennes replikk var så enkel og naturlig, og hennes måte å være på så likefrem, at det for tilskuerne føltes, som ga hun oss et bilde skåret like ut av livet. Man glemte alt, hva der kunne smake av lastefullhet og så kun den aldrende kvinne, der kjemper for å beholde den, hun har gitt sin kjærlighet – men som i grunnen selv innså det håpløse i kampen og vet, hun må og skal tape, og over hvis vesen der derfor – selv i de øyeblikk, over hvilke tilsynelatende ikke skulle falle noen skygge – hviler et alvorsfullt vemod.
Chéri spiltes av Mr. Maurice Lagrenée∗, der var skjønn som en ung gud, og som også hadde øyeblikk, hvor der var noe virkelig følt over hans spill.
Der var også en rekke fornøyelige scener i stykket. Bl.a. en scene, hvor fire gamle koketter sitter ved kjøttbordet, nipper til sin likør og oppfrisker gamle minner, der hører til noe av det mest burleske, man kan tenke seg, og som ble så fint og virkelighetstro spilt, at man sent vil glemme det. Den gamle 70-årige Mme Ellen Andrée∗ ytet her i sin lille rolle et spill, jeg sjeldent har sett bedre på noen scene.
-----
Publikum i teatrene i Paris kommer nå inn i salen i sitt yttertøy, legger kåper og frakker på plassenes stolrygg og tar hatten i skjødet, både herre og dame. Og fra garderobene roper garderobedamene seg hese for å få publikum til å avlevere sitt tøy. Men som regel forgjeves. Om det er en protest mot de høye garderobegebyrene eller av rene sparsommelighetshensyn skal jeg la være usagt.
Det tar seg i alle fall ikke godt ut, og det var derfor behagelig å konstatere, at det ikke ble gjort i Théatre Daunou. Men her møtte publikum frem i aftentoilette, hvilket regelmessig ikke er tilfelle lenger i Paris efter krigen.