Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1925
Paris, 3. mars 1925
I går mens jeg flanerte i rue de Rivoli∗ før dejeuner traff jeg kommandør Gade∗, der er her nede som gjest hos sin fetter, den nå amerikanske Mr. John A. Gade∗. Denne, der opprinnelig er arkitekt, ble under krigen medlem av den amerikanske relief-kommisjon i Belgia – sine inntrykk herfra meddelte han i et foredrag, han holdt i Kristiania til inntekt for foreningen "Pour les pays envahis"∗, i hvis styre Barbara∗ satt. Efter krigen var han Amerikas representant i en av de nye baltiske småstater for en kortere tid, reiste så tilbake til Amerika, hvor han ble tilknyttet den Morganske finansgruppe∗. Som finansmann var han nylig i Oslo for å konferere med kommunen om det nye kommunallån. Han har kjøpt seg et historisk slott∗ i nærheten av Paris for å tilbringe sommeren der med sin familie, og kommandøren hadde vært der oppe sammen med ham i anledning av en middag, den nye slottsherre hadde gitt for dem ved slottet liggende landsbys autoriteter – curien, maire''n osv.
Kommandør Gade hadde benyttet sitt parisopphold til å oppsøke noen av de sjøoffiserer, som han hadde tjenestegjort sammen med i den franske marine da han var ung offiser. Han var forferdet over, hvor alderen hadde tatt på dem alle; krigen, og ikke minst at de nesten alle hadde mistet en eller flere sønner i krigen, hadde tatt så sterkt på dem at de så ti år eldre ut, enn de virkelig var.
Jeg inviterte Gade med til frokost hos Drouant∗, hvor vi hadde det meget hyggelig.
Jeg har benyttet de siste aftener, jeg er alene her, til å besøke et par teatre – Grand-Guignol∗ og Théâtre de Paris∗ i rue Blanche.
Jeg har tilfeldigvis under mine tidligere opphold her aldri kommet til å gå i Grand-Guignol, teateret med redselsdramaene, der imidlertid alltid har en viss litterær karakter, og hvor der spilles god scenekunst. Forestillingen besto av ikke mindre enn 5 småstykker. Et énaktsdrama av Fabien Sollar∗, Sur la lande∗, der foregår i et fattig bondehjem med alkoholisme og mord, kunne – fortrinnlig spilt som det ble, og med en eiendommelig forfattet dramatikk tross ordenes enkelhet og uten noen store fakter hverken fra forfatteren eller skuespillernes side – ikke unnlate å gjøre et sterkt inntrykk.
I den eneste kvinnelige rolle – den fortrykte bondekone, der lever i en stadig redsel for, hva mannen i sin stadige drukkenskap kan finne på av ugjerninger – var Mme Yvonne Gonzalves∗ helt fortreffelig.
Det stykke, der skulle være aftenens piéce de résistance, en dramatisering av Maurice Renards∗ novelle "Le Rendez-vous" og som oppførtes under tittelen L''amant de la mort∗, efterlot derimot – til tross for hypnotisering, morfininnsprøyting, mord og hallusinasjoner – ikke noe større inntrykk.
I Théâtre de Paris så jeg den meget omtalte og beundrede russiske skuespillerinne Vera Sergine∗ i Charles Mérés∗ skuespill La Tentation∗.
Madame Sergine spiller på fransk, men den utenlandske aksent var til sine tider atskillig merkbar. Hun har et praktfullt ytre – høy, slank og med et regelmessig ansikt, der beherskes av de store, mørkblå øyne med et eget vemodig uttrykk. Hun behersker også til fullkommenhet all scenekunstens teknikk – men hun mangler efter min mening det vesentlige: sjelfullhet.
Stykket var et av de vanlige elskovsdramaer, men til en forandring knyttet den psykologiske interesse seg – i alle fall efter min mening – ikke til den kvinnelige hovedperson, men til den ulykkelige elsker, og i denne rolle ytet Mr. Henri Rollan∗ et spill, der betok meg ganske annerledes, enn Vera Sergine formådde.