Ad Notam Online | Forsiden | Bind 15: 1923
Karlsbad, 2. juni 1923
Her er fremdeles like surt og kaldt, og regnet strømmer stadig ned. Kun en og annen solskinnsdag innimellom. I går hadde vi en sådan, og fru Butenschøn∗, Sisi Finne∗ og jeg benyttet anledningen til å ta en kjøretur ut til Hans Heiling∗ med de fantastiske fjellformasjoner og romantiske skogpartier og drakk vår te i de landlige omgivelser der ute.
Mens vi var der ute, passerte et langt tog av unge gutter og piker forbi under sang og megen munterhet. Også her har man stiftet de fra Tyskland så bekjente "Wandervögel"-foreninger∗, og ungdommen drar ut i skog og mark for under de enkleste former å hente seg sunnhet og livsglede.
-----
Gjennom avisene erfarer jeg statsminister Otto B. Halvorsens∗ død. Allerede førenn jeg reiste, var han kastet på sykeleiet. Man trodde imidlertid kun, at det var reumatiske smerter, han led av. Senere har det vist seg, at sykdommen var kreft.
Personlig var Halvorsen en meget sympatisk mann. Han hadde de for en politiker i vår tid likeså sjeldne som uvurderlige egenskaper; uplettet hederlighet og uegennyttighet – og dertil en betydelig arbeidsevne. Men tvilsomt anså jeg det, om han var i besittelse av de evner, der først og fremst er nødvendige for den, der skal kunne utrette noe som ledende statsmann; skarp intelligens og fantasi. Og dertil kom, at han i høy grad var opportunist og, når han trodde å oppnå noe derved, ofte gav de prinsipper der burde være de ledende for et konservativt parti, på båten. Oppgir imidlertid et parti først de prinsipper, der skulle være grunnlinjen i dets politikk, vil det alltid tape på det i lengden – og det vinner heller ikke noen respekt senere hos motstanderne. Da Gunnar Knudsen∗ i Stortinget utkastet tanken om ekstraordinær formuesskatt, gav hr. Halvorsen som Høyres fører eiendommelig nok straks sin tilslutning til denne tanke, og det var dermed gitt, at den også ville bli ført ut i livet. Og da så loven ble forelagt Stortinget, og Høyre fant satsene for høye og progresjonen for vidtdrevet, kunne hr. Gunnar Knudsen med atskillig fini svare hr. Halvorsen, som han også gjorde: Når man først er enig om å gå til et skritt som ekstraordinær formuesbeskatning, kan jo litt mer eller litt mindre ikke spille noen avgjørende rolle.
Jeg tror neppe, at hr. Halvorsen har hatt den fulle oversikt over konsekvensene av det skritt, han var med på, da han var med på innførelsen av den ekstraordinære formuesbeskatning. Ti at dette er det første og mest effektive middel til å uthule hele eiendomsretten, skal der ikke megen intuitiv evne til å forstå. Visstnok er den kun etablert for 10 år, og meningen med den har kun vært dermed å dekke de ekstraordinære utgifter fra krigsårene, men vi vet jo alle av bitter erfaring, at er en skatt først innført, får man den ikke vekk, selv om forutsetningen har vært, at den kun skulle være provisorisk (kfr. forsvarsskatten m.v.). Og blir den forlenget og økes satsene – hva jo et tilfeldig stortingsflertall har helt i sin makt, vil alle formuer snart forsvinne. Selv de største godseiere og våre få andre rikmenn vil innen en overskuelig tid bli helt utarmet. Selv nå må de fleste av dem oppta banklån for å klare disse skatter. Og hvor skal så til slutt de andre skatter tas fra for å dekke våre enorme budsjetter fra den senere tid. Og sånt er våre ledende konservative politikere med på. I England fremkom tanken efter krigen, men den ble møtt med en så stor enstemmig protest fra alle andre partier enn sosialister og kommunister, at Lloyd George∗ fant snarest mulig å burde la tanken om capital levy∗ forsvinne fra realitetenes verden og ned i papirkurven. Og da forslag herom ble fremsatt i det demokratiske Sveits, oppsto der en sann panikk, der hadde kapitalflukt i stor utstrekning til følge. Ved folkeavstemning ble da også forslaget forkastet med en knusende majoritet.
Hos oss innfører det konservative parti uten å blunke en skatt, der i andre land kun finnes på de mest vidtgående sosialisters og kommunisters programmer.
Jeg nevnte dette for utenriksminister Michelet∗ den dag i vinter, da ministeriet Blehr∗ var falt, og Halvorsen igjen hadde fått i oppdrag å danne regjering. Michelet var enig og sa, at han trodde nok, at Halvorsen senere meget hadde angret på at han hadde hjulpet til med å få denne skatt etablert. Men det lot ikke til, at han fant spørsmålet å være av noen større betydning. Også for Halvorsen hadde jeg anledning ved et sammentreff på gaten å fremholde min mening. Men da møttes jeg kun av et skuldertrekk og med en uttalelse om, at det var våre krigsomkostninger, der måtte og skulle dekkes på denne måte.