Ad Notam Online | Forsiden | Bind 15: 1923
Karlsbad, 30. mai 1923
Min kur har nå vart i 3 uker, og jeg synes virkelig, jeg er kommet meg godt. Ennå har jeg en uke tilbake, før dr. Mayer∗ vil slippe meg. Jeg er blitt mager, og enhver antydning til mage er heldigvis forsvunnet. Men hvor man blir doven og likeglad med utenverdenen ved en sådan badekur.
Goethe∗, der var en stadig kurgjest her i Karlsbad gjennom en lang rekke av år, skrev fra et av disse opphold til sin velynder hertug Karl August∗ av Sachsen-Weimar: "Ich bin in eine solche Fainéantise erfallen, die über alle Beschreibung ist."∗ Og det samme er nok tilfelle med de fleste kurgjester.
Det er så vidt jeg gidder lese mitt "Morgenbladet" og en prageravis for så noenlunde å være á jour med, hva der passerer hjemme og i den øvrige verden.
Min bror Jakob∗ er utnevnt til kongens 2. hoffmarskalk, formentlig i anledning av, at han skal ledsage kongen∗ på hans offisielle besøk ved de hollandske og belgiske hoff i den nærmeste fremtid. Reisen skal foregå med et norsk krigsskip.
Svoger Jens Gleditsch∗ er utnevnt til biskop i Nidaros bispedømme – en utnevnelse der sikkert vil vekke megen strid og gi anledning til megen bitterhet innen den store kirkelige leir, der sokner til indremisjonen og sverger til professor Hallesbys∗ fane. Menighetsrådene hadde jo også med stor majoritet utpekt den ortodokse pastor Freihow∗ som nr.1 til stillingen.
Det er ganske karakteristisk, at det er en høyreregjering, som har utnevnt den liberale Gleditsch til biskop tiltross for menighetsrådenes stemmegivning – disses uttalelser er jo også kun ment å være rådgivende, for at også den liberale retning i alle fall kan telle en representant i bispekollegiet, mens den radikale Blehrske regjering∗ forbigikk ham og utnevnte presten Lunde∗, der var indremisjonens mann, til biskop i Oslo, uaktet man vel visste, at herr Lunde var en ganske subaltern∗ herre, hvis kulturnivå ligger betydelig under, hva der burde kreves av den norske kirkes primas. En av de mange, men ikke minst betegnende kjensgjerninger, der viser, at det radikale venstre i Norge er landets mest reaksjonære parti, alle talemåter til tross.
For oss blir det et stort savn å miste Jens Gleditsch. Han har alltid vært en god, kjærlig og forståelsesfull rådgiver – menneskelig og mild i sin dom som i sitt liv – og interessert og våken overfor alle livets foreteelser.