Ad Notam Online | Forsiden | Bind 15: 1922
3. april 1922
La Comédie Française∗ har for første gang gjestet Kristiania som offisiell institusjon og gitt to forestillinger på Nationaltheatret. Den første forestilling var, som seg hør og bør for disse representanter for Molières hus, og særlig så like efter Molière-jubileet∗, viet denne dikter.
Molière-forestillingen fikk jeg ikke anledning til å se. Den annen forestilling bød på en enakter av Marivaux∗ (L''Épreuve, comédie en prose∗), Mussets∗ komedie Il ne faut jurer de rien∗ og Renards∗ Poil de Carotte∗. La meg si det med én gang: Gjengivelsen av de to første stykker var en skuffelse tross mange glimrende enkeltheter. I det eneste moderne stykke, de hadde på sitt repertoar, Poil de Carotte, vant de derimot en kunstnerisk seier, som fikk en til å tilgi meget av det banale, der klebet ved gjengivelsen av Marivaux'' og Mussets komedier.
Da den franske minister∗ i en middag i legasjonen for et års tid siden, hvor han antydet muligheten av et gjestespill fra Théatre Français∗, spurte professor Collin∗ og meg, om man burde velge et klassisk eller moderne repertoar, holdt jeg på det siste, mens professor Collin absolutt holdt på det første. Jeg følte meg sikker på, at på et norsk publikum med dets forholdsvis ringe kjennskap til fransk språk, ville stykker fra nåtidens liv gjøre større inntrykk, da det kun var et mindretall, der ville kunne nyte det rent litterære.
Når Marivaux'' og Mussets stykker i den gjengivelse, de fikk av dette ensemble, ikke efterlot noe dypere inntrykk, skyldes det utvilsomt, at elskeren i begge stykker utførtes av den aldrende Mr. Dehelly∗, der ikke kunne illusjonere som den unge elsker, og hvis spill for oss norske virket så søtladent, som om han knaste sukker. Ypperlig var i det første stykke, Marivaux'' komedie, Mlle Valpreux∗, hvem jeg i høst så som Suzanne Lechâtelier i Henri Batailles∗ La Marche nuptiale∗. Hun fikk utmerket frem det uskyldige og uberørte i Angeliques unge pikeskikkelse. Den måte, hvorpå hun i sin skuffelse lar de blomster Lucidor har gitt henne, falle ut av hendene, var i all sin enkelhet et gripende uttrykk for elskovs sorg og kvide.
I Mussets komedie var det egentlig kun Léon Bernard∗ som onkelen van Buck, hvis spill hevet seg over det respektable. Mlle Nizan∗ som Cécile virket for bastant, og slutningsscenen, der er så full av den skjæreste poesi, ble i Mlle Nizan og Dehellys gjengivelse matt og flau og lot tilskuerne bli ved jorden.
Jules Renards Poil de Carotte er skildringen av den stakkars rødhårede gutt, der går ulykkelig omkring i sitt hjem, oversett og undertrykt av moren og med en far, der er taus og gretten og intet synes å merke til Rødtopps triste tilværelse, inntil en tilfeldighet åpner hans øyne for, hvorledes den lille ulykkelige gutt egentlig har det. Faren ber ham med på jakt. Moren forbyr det. Og da faren kommer for å hente ham til jakten, svarer gutten, der intet vil røpe, at han ikke lenger har lyst til å være med. Faren tror, det er et lune av sønnen, men tjenestepiken åpenbarer sannheten for ham. Og far og sønn åpner sine hjerter for hinannen. Rødtopp betror sin far, at han må reise hjemmefra, da han ikke lenger er glad i sin mor. Da bryter det ut av faren: "Og jeg, tror du jeg er glad i henne!" Da forvandles lille Rødtopp. Han forstår, at han ikke er alene om å lide under morens regimente. Han vil bli for å kunne være faren til hygge og trøst. De to har i alle fall funnet hinannen, og da er livet allikevel verdt å leve.
Mer er der ikke, og dog ble dette stykke, mesterlig spilt som det ble av de 4 personer, stykket har, Léon Bernard som faren, Berthe Bovy∗ som Rødtopp, Mlle Even∗ som moren og Mme de Chauveron∗ som tjenestepiken, en av de sjeldne opplevelser, som man ikke vil glemme og som brakte den tidligere skuffelse til helt å svinne. Naturligere tale og spill kan neppe sees på noen scene. Det var som livet selv, og neppe et øye var tørt, da teppet falt efter den store scene mellom Rødtopp og faren.
Berthe Bovy, der i vinter ved Théatre Français'' Molière-forestillinger i anledning av jubileet åpenbarte seg som en fremragende Molière-skuespillerinne, er en meget fremragende kunstnerinne. Hennes "Rødtopp" var et virkelighetsbilde av den i hjemmet forpinte gutt, fritt for all sentimentalitet og fritt for fakter og nettopp derfor så meget mer gripende. Hun var den unge gutt og fikk oss andre til å føle og lide med ham under den for et barn kanskje største av alle sorger – den ikke å føle seg omgitt av en mors kjærlighet og omhu. Léon Bernard som faren var også ypperlig, og samspillet mellom ham og Mme Bovy var uten lyte – noe av det kunstnerisk beste jeg har sett. Også Mlle Even som moren gjorde et dypt inntrykk. Det er jo ikke mange replikker hun har å si, men allikevel forstod hun å skape et talende bilde av denne kvinne, og bare hun viste seg på scenen, stod der som et pust av kulde ut fra henne.
Efter forestillingen var der fest for skuespillerne i Grand Hotel∗. Vi kom først til bords ved midnattstider. Jeg hadde Mlle Even til bords. Hun er jo en meget aldrende dame, men var meget underholdende og sjarmerende, uaktet hun jo ved midnattstiden nok kunne ha vært temmelig trett efter dagens slit. Om formiddagen hadde hun vært til Norvège–Frances∗ lunsj på Frognerseteren∗, hadde spasert derfra til Midtstuen i for henne uvant snøføre, og derpå spilt med i samtlige tre stykker. Hun fortalte meget interessant om tilstanden i Paris under krigen. Hun hadde aldri under luftbombardementene tatt sin tilflukt til kjelleren, og på Théatre Français hadde man stadig spilt til ende, selv om de meldte fiendtlige flyvere over byen. Når hun tenkte på livet ved frontene og de millioner, der daglig der satte sitt liv på spill, bød det henne imot å fly ned i kjelleren, straks de signaliserte luftangrep.