Ad Notam Online | Forsiden | Bind 15: 1922
Kristiania, 28. mars 1922
Det synes temmelig gåtefullt, hvorledes i politikken – og ikke minst i norsk politikk – det mer og mer blir de små menn med en snever intelligens, der blir de ledende og vinner massenes tillit og gehør. Sammenhengen er sikkert den, at i de utpreget demokratisk styrte land, hvor massene har det avgjørende ord, er det den, der så og si er generalnevneren for disses eget sneversyn og fordomsfullhet, der lettest blir populær, og massen ynder å lytte til ord, som er lette å forstå og som ikke ligger over deres egen åndelige horisont. Når en Gunnar Knudsen∗ taler er det alltid hen ad den slagne landevei; nivået ligger ikke over de taler, der kunne presteres i et hvilket som helst herredsstyre utover landet – og det tiltaler Per og Pål, der kan si til seg selv: Han taler, som jeg selv skulle sagt det. Åndelig overlegenhet og vide utsyn føles derimot av dem nærmest som noe fremmed og fiendtlig, der bør slås ned, og som de ikke føler seg i slekt med. De kan nok i sitt hjerte beundre en sånn mann og også føle en viss respekt for ham, men de vil aldri komme til å holde av ham og velge ham til sin fører. Og de er straks villige til å slå ham ned. For den "aristokratiske radikalisme" er der ingen jordbunn i de demokratiske parlamenter nå for tiden.