Ad Notam Online | Forsiden | Bind 15: 1922
20. mars 1922
I denne de økonomiske misèrers tid svirrer der selvfølgelig alle mulige rykter om kalamiteter rundt, og ryktesmedene har det travelt og gjør større skade, enn de aner. I den siste uke har man hatt det travelt med vårt største bankinstitutt Centralbanken for Norge∗, hvis økonomiske stilling skulle være truet. Og denne gang er der nok dessverre så, at ryktene ikke er grunnløse. De enorme tap, banken lider ved treforedlingsindustrien og særlig de store selskaper Union∗ og Borregaards∗ vanskelige stilling og ved sin altfor store kredittgivning til gruveselskaper, deriblant Nikkelkompaniet∗, har fremkalt mistillit til banken, og mange av dens eldre, gode forbindelser og ikke minst de utenlandske har trukket sine penger ut av banken. Hvis denne bank skulle gå over ende, ville det imidlertid bli en landsulykke, og ikke minst derved, at så mange av vårt lands industrielle foretagender også da måtte lukke sine porter og arbeidsløsheten således ytterligere bre seg. Det forlyder derfor, at Norges Bank har tatt affære og sammen med staten og de andre større banker vil tre støttende til.
For eierne av Centralbank-sertifikatene∗ blir det et hardt slag. Banken har utstedt for 30 millioner sådanne sertifikater, og da deres utbytte var begrenset til 6 % og de går foran aksjonærene – der for øvrig kun består av andre banker, har de vært ansett som sikre papirer, der lå utenfor enhver spekulasjon. Der vil sikkert trenges mange år, førenn de vil kunne gi utbytte.
Det er mange, som kun har avkastningen av en beskjeden formue å leve av, der har satt sine penger i Centralbank-sertifikater, der jo ansåes som like så sikre som obligasjoner.
Sammenbruddet av Det oversjøiske kompagni∗, forsikringsselskapet Norske Lloyd∗, nikkelaffæren og nå sist Centralbankens misère har lagt millioner øde, som for en stor del var samlet sammen ved arbeide av de "små sparere" i landet.