Ad Notam Online | Forsiden | Bind 15: 1921
Kristiania, 29. oktober 1921
Vi kom hjem fra utlandet nettopp tidsnok til å delta i valgene til Stortinget∗. Valgkampen skal ha vært heftig, og spenningen med hensyn til valgutfallet har vært så meget større, som Landmandsforbundet∗ denne gang har deltatt i valget som selvstendig politisk parti og formentlig har trukket stemmer til seg både fra høyre og venstre, og dessuten de gamle sosialister (der ikke lenger har makten i Det norske Arbeiderparti, der er gått over til kommunistene og står tilknyttet Moskva-internasjonalen∗), har oppstilt egne kandidater∗. Den nye valgordning med delvis nye kretsinndelinger og forholdstallsvalg hadde jo også brakt inn et usikkerhetens moment.
Valgresultatet foreligger nå og er der valgt 57 av Høyre og Frisinnede Venstre, 17 av Landmandsforbundet, 37 av Venstre, 2 arbeiderdemokrater, 8 sosialister og 29 kommunister.
Partiene er nå blitt så mange, at den gamle parlamentarisme, der alene forutsatte 2 store partier, synes å måtte synge på sitt siste vers. Hvilket parti har rett eller plikt til å overta regjeringen efter et sådant valgutfall, hvor intet parti har absolutt majoritet. Er det den sterkeste gruppe, hvilket jo skulle synes det naturlige - in casu Høyre og Frisinnede Venstre? Men selv om Landmandsforbundets representanter skulle støtte en regjering av disse partier, hva man særlig efter den opptreden, flere av Landmandsforbundets medlemmer utviste på siste storting, imidlertid ikke kan gå ut fra, ville en sådan regjering ikke få støtte av en absolutt majoritet i Stortinget. Og venstre føler seg jo – i alle fall efter hva dets fører Gunnar Knudsen∗ gjentagne ganger har uttalt, mer i slekt med sosialister og kommunister enn med de andre borgerlige partier.
Uaktet Høyre og Frisinnede Venstre har hatt god fremgang ved årets valg, er partiets ledelse skuffet over, at den ikke ble større. Forbudet har jo politisk vært en fiasko – der drikkes mer og verre i dette land enn noensinne tidligere, og hjemmebrenning og gaukeri holder på å demoralisere landet. Når da Venstre fremdeles holder på, at det absolutt skal opprettholdes, selv om en av våre viktigste næringsveier – fiskeriene – på grunn av de ved forbudet forvoldte traktatvanskeligheter med vinlandene Spania og Portugal holder på å legges øde, skulle man jo tro, at folkets sunne sans ville reagere mot dette – i alle fall innen alle borgerlige kretser. Og det under en økonomisk situasjon, da alle andre næringsveier ligger nede, og landet gjennomgår en økonomisk krise kanskje vanskeligere og hardere enn noensinne. Og også reaksjonen mot venstrepartienes lettsindige finanspolitikk, der efter å ha sopt inn inntekter fra statskassen som aldri noensinne tidligere gjennom rekker av år, efterlater denne i en sådan tilstand, at skatteskruen må settes så hardt inn, at den holder på å ødelegge våre næringsveier og dreper ethvert initiativ, skulle man tro ville ha bredt seg enda sterkere ved årets valg.
Bemerkelsesverdig er det, at i Nordland og Troms fylker er Venstre helt desimert, uaktet disse fylker gjennom menneskealdre kun har sendt venstremenn eller sosialister til tinget, men befolkningen her, der jo vesentlig er fiskere, får jo også fullt ut føle trykket av Venstres vanvittige traktatpolitikk. Også i Nord-Trøndelag fylke, der hittil har vært radikalismens faste borg, uaktet det jo er et utpreget bondedistrikt, er der sterkt frafall fra Venstre til fordel for Landmandsforbundet.
Den Blehrske regjering∗ hadde på forrige storting 54 tilhengere. Disses antall er nå redusert til 37, altså ikke fullt 1/4 av Stortingets medlemmer. Venstres presse antyder imidlertid, at regjeringen allikevel bør bli sittende – i alle fall til den blir styrtet ved et direkte mistillitsvotum. Det tar seg dog dårlig ut, at det parti, der går mest ribbet ut av valgkampen, uten videre beholder regjeringsmakten uten først å nedlegge makten i Stortingets hender. Jeg mener imidlertid i motsetning til, hva jeg ser, høyrepressen forkynner, at de andre partier bør nekte å overta regjeringsmakten, førenn den regjering, der har brakt oss opp i traktatvanskeligheter og som har ment å kunne greie dem, har kunnet istandbringe en ordning eller i alle fall bekjenner, at det har vært over evne for den.
At de sosialistiske partier har hatt noen fremgang, var forutsett. Det var alene den tidligere valgordning, som bevirket, at den ikke fikk en i forhold til sin velgermasse tilstrekkelig sterk representasjon. Men til tross for, at stemmerettsalderen i fjor ble nedsatt til 23 år, og til tross for at de urolige tider overalt ute i Europa skulle gi de ytterliggående omveltningspartier vind i seilene, er kommunistene prosentvis ikke gått så meget frem som Høyre og Frisinnede Venstre. Det er en ganske god borgen for, at kommunismen og moskvatesene tross alt ikke har noen synderlig grobunn i Norge.