Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1921
Berlin, 19. oktober 1921
Hotel Bristol∗
I morges kom vi da hit med nattoget fra Köln. Det er sannelig betydelig mer trettende og anstrengende å reise nå enn før krigen – og alt går langsommere. Passvisitasjoner og tolleftersyn og timevis stans på flere av stasjonene. I Liège stod vi et par timer, på en av stasjonene i Saar-distriktet atter en time og i Köln igjen et par timer. Theo∗ og Harald∗ møtte oss på Friedrichstrasse Bahnhof∗, og heldig var det. Her hersker nemlig kelnerstreik. Utenfor hotellet var plassert streikevakter og politi. Sjåføren ville ikke bringe våre kofferter inn i hotellet, og ingen av det lille personale, der arbeidet i hotellet, turde våge seg utenfor inngangsdøren. Mine nevøer måtte derfor fungere som bærere. Langt om lenge fikk vi endelig vårt værelse brakt i orden, uaktet vi for lengst hadde bestilt det. Første og annen frokost kunne vi få i hotellet – hvor noen unge gutter besørget serveringen. Middag servertes ikke, men mine nevøer hadde for denne fått reservert et bord for oss i hotell Adlon∗ – der til stor forargelse for de andre hotelleiere hadde efterkommet kelnernes krav. I Adlon var hvert bord opptatt av et meget elegant påkledd publikum, og champagnekorkene smalt ved hvert eneste bord – uten ved vårt. Det var nå således ganske motsatt, hva der var tilfelle i Paris, hvor vi sjelden så noen drikke champagne i de mange restauranter vi besøkte. Det gjorde jo et temmelig eiendommelig inntrykk, efter alt hva vi hadde hørt om tilstanden i Berlin. Jeg trodde jo derfor også, at det måtte være utlendinger, men mine nevøer, der jo er godt kjente i Berlin, kunne fortelle oss, hvem flere var – og det var heller ikke jøder og sveitsere, men forhenvværende tyske offiserer og forretningsmenn.
Den tyske valuta er falt katastrofalt i de siste dager. For de tyske penger, vi hadde med oss, hadde vi ved avreisen fra Kristiania betalt 10 kroner per 100 Reichsmark.∗ For de 3 000 mark, jeg hevet på kreditivet i dag i Dresdener Bank, betalte jeg kun noen og nitti kroner, altså har marken nå bare 1/3 av verdien for 7 uker siden.
Vi var innom Wertheims varehus∗ i formiddag. Der, hvor der ellers hersker et yrende liv, var der nå nesten tomt. Jeg kjøpte kun et par hjorteskinnshansker, og for disse måtte jeg betale 100 Rm. For værelset i hotellet med bad betaler vi 475 Rm., altså 15 kroner – heri inkludert 80 % steuer til staten, hva jo for oss norske må ansees som meget billig.
På veien tilbake til hotellet traff jeg først den tidligere tyske minister i Kristiania, herr von Mutius∗. Han så nokså luvslitt ut og fortalte, han nå arbeidet i utenriksministeriet. Litt senere traff jeg den hollandske minister, Jonkheer de Rappard∗, som jeg var sammen med på Gausdal i sommer. Han var på gjennomreise fra Holland til sin post i København.
I eftermiddag var vi ute og drakk te i en av restaurantene ved Kurfürstendamm. Her ute i Westen er det nå berlinerlivet pulserer livligst. Også der var der fullt hus i de få restauranter, der hadde kunnet skaffe seg kelnerpersonale.
I morgen tidlig drar vi så hjem til Kristiania, og jeg kan ikke si annet, enn at det til tross for den vellykkede reise skal smake godt atter å komme i arbeidstrøyen og i de hjemlige folder.