Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1921
Paris, 17. oktober 1921
Det har vært oss en stor skuffelse, at det så meget omtalte Théatre du Vieux Colombier∗ har holdt sine porter lukket hele den tid, vi har vært her i Paris.
I forgårs ble det endelig åpnet, og vi var så heldige å få billetter til forestillingen i går aftes.
Le Théatre du Vieux Colombier – der har fått sitt navn av den stille gate på venstre Seinebredd, hvori det ligger – ble stiftet i oktober 1913 av en gruppe skribenter, skuespillere og andre interesserte som et samlingspunkt for alle dem, der med harme måtte bryte staven over det moderne teaters fattigdom og leflen for mammon og publikums sletteste egenskaper, men som dog hadde den sikre tro, at "teateret ikke er et sted, hvorfra hederlighet, intelligens og skjønnhet bør være bannlyst"∗.
Sjelen i dette foretagende helt fra begynnelsen av har vært Jacques Copeau∗ – en uegennyttig artist og skribent, der som instruktør, skuespiller, kritiker, oversetter av dramatiske verker og også selv forfatter av sådanne har viet scenen hele sitt livs arbeid.
Copeau benektet ikke, at der også i vår tids dramatiske produksjon og skuespillkunst glimtet frem mangeslags talent og mangen kostelig begavelse. Men det hele virket ødselt og spredt – uten orientering, uten disiplin og uten den konsentrasjon, der er så absolutt nødvendig for å skape et virkelig fullendt kunstverk.
Og grunnen hertil tror Copeau er å søke i den kjensgjerning, at nåtidens teater i første rekke er blitt en alminnelig business, der á tout prix skal lønne seg.
For å tjene penger – det eneste mål – brukes alle midler. Snart er det stjernekomedie – en enkelt fremragende kunstner uten noe tilsvarende artistisk motiv – snart er det et utstyr, der har kostet syvsifrede tall, der skal trekke et sensasjonslystent publikum – snart hva der er enda verre, smigrer man de laveste instinkter hos et kosmopolitisk publikum, som i sin naivitet tror, at hva der bys dem i denne genre er spesielt parisisk og fransk.
Også teateret er blitt smittet av industrialismens tidsalder. Det er blitt prisgitt kremmere, og alt hva det rører ved, forsimples.
Det er mot alt dette Jacques Copeau og hans venner reagerer. De hevder, at de ikke har noensomhelst annen doktrine enn sin kunstneriske samvittighet, sin uegennyttighet og sin ærbødighet for det skjønne. Teateret må gis tilbake fra forretningsmennene til de arbeidende og skapende kunstnerne selv.
Hva det først og fremst gjelder er å nå inn til dikterverket selv – ved harmonisk enhet og ikke minst ved sparsomhet i de ytre virkemidler, så ikke publikums sinn drar bort fra diktningen til utstyret.
Da den antikke greske og senere den franske og engelske tragedie hadde sin blomstringstid, spilte utstyret og dekorasjonene den minste rolle, der var som regel kun en antydning til utstyr. Men dikterverkene og det inntrykk, de efterlot hos publikum, ble ikke forringet herved. Tvertimot.
Le Vieux Colombiers scene er uten skjelvende sidedekorasjoner – den er uten ramper og sufflørbokser. På den enkleste måte angis på en summarisk måte stedet for handlingen. Teppet, der skiller scenen fra teatersalongen er et enkelt lerretsteppe.
I går aftes så vi 2 stykker, det ene av den avdøde flamske dikter Louis Fallens∗, et drama i 4 akter, ”La Fraude”∗, hvis handling foregår i Flandern på grensen av Holland blant smuglere, det annet en enakter av Anatole France∗, ”Au petit bonheur”∗, der foregår i en parisersalong hos en ung enke Germaine de Sescuerot, der efter erfaringen fra sitt første ekteskap ikke har synderlig tro på den store kjærlighet og derfor har stilt seg temmelig kjølig overfor de mange tilbedere, der omgir henne i hennes enkestand. Men eftersom tiden går, begynner hun å kjede seg i sin ensomhet og får lyst til igjen å forsøke lykken. Hun utmerker særlig to av sine tilbedere, den ene er pariser, forfinet og spirituell, den annen en landadelsmann, der elsker landlivet, litt tung og ubehjelpsom, men med en oppriktighetens og friskhetens sjarm over seg. Hun vet ikke riktig, hvem hun skal velge. Men pariseren der er mest forfaren i kjærlighetssaker, får til slutt overtaket – og hun går til ham uten egentlig å være erobret og uten lidenskap: Au petit bonheur.
Den parisersalong, hvori Anatole Frances lille enakter utspiltes, var kun antydet med noen skjermbrett, uten at denne forenkling av scenearrangementet på noe punkt virket desillusjonerende. Man merket det ikke, men festet kun oppmerksomheten så meget mer ved selve replikkene og dikterverket selv.
Ingen av de to stykker forekom meg særlig bemerkningsverdige – og jeg beklager meget at jeg ikke får anledning til å se en av de store forestillinger som har grunnfestet dette teaters ry, som Shakespeares ”Helligtrekongersaften”∗ eller den bearbeidelsen av Dostojevskijs∗ hovedverk ”Brødrene Koramasov”∗ som teaterets leder Jacques Copeau har bearbeidet for scenen.
Men der ble spilt med ungdommelig begeistring og mot og med en pietetsfull ærbødighet for selve diktningen, der ikke kunne unnlate å gjøre sin virkning.
-----
I formiddag har vi hatt Mr. og Madame Weiller∗ og Mr. Chauvin∗ og hans søster til frokost på restaurant Drouant∗, og derefter bilte vi ut til rue Boïtu for å avlegge en visitt hos våre gamle venner minister og Mme Mimaut∗, der imidlertid ennå ikke var kommet tilbake til Paris fra sitt sommeropphold i nærheten av Lyon.
Nå har vi pakket våre kofferter, og i morgen drar vi hjemover via Berlin, hvor våre nevøer Theo∗ og Harald∗ kommer opp fra Dresden for å møte oss og hilse på oss.