Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1921
Paris, 16. oktober 1921
Sent i går aftes kom vi hjem med jernbanen fra Verdun∗ fra vår fronttur, en tur, som for alltid vil være innpreget i min erindring, rik på de interessanteste, men også full av triste minner.
Vi stilte på Gare de l''Est∗ fredag morgen ved 7-tiden og ble mottatt av Mr. Hénard∗ fra utenriksdepartementet og hans sekretær Mr. Capon∗, der forestilte oss for den offiser, som var attasjert oss under reisen: løytnant Desrousseaux∗, en elskverdig ung mann, der hadde deltatt i hele krigen. Han var som så mange andre blitt gassforgiftet og led ennå under følgene herav – især var hans øyne blitt skadet, og vi så, hvor det pinte ham, når det stadig begynte å renne av dem. Han var nylig blitt gift og ventet nå hver dag sin første arving, hvorav han var svært opptatt.
Turen gikk fint til Reims∗ – det lemlestede Reims, av hvis 1700 hus ved krigens utgang kun noen ganske få stod uskadde tilbake.
Utenfor stasjonen ventet to automobiler oss; ved kaptein Sverres∗ – vår militærattachés – hjelp var advokat Meidell∗ også gitt anledning til å bli med på turen. Og så begynte vår langsomme tur gjennom de ruiner, som engang var den blomstrende by Reims – den gamle kroningsby og som også er sentrum for champagneproduksjonen. Skjønt der nå er hengått 2 år siden krigen avblåstes, ligger byen kun som en grushaug. Der må et fullstendig rydningsarbeid til, førenn gjenoppførelsen kan ta fatt. Litt mer enn 1/3 av byens innbyggere er vendt tilbake, og de må bo i de kjellere, der er uskadd, men vesentlig i nyoppførte provisoriske trebrakker. I sådanne har også kjøpmennene etablert sine butikker.
Men industrien ligger helt nede. Reims var før krigen sete for en betydelig veverindustri, idet der i distriktene rundt byen var en høyt utviklet fåreavl. Men fabrikkene ble – som overalt i Nord-Frankrike under krigen – systematisk ødelagt av tyskerne. Parolen var jo, at det først og fremst gjaldt å ødelegge den franske industri, for at Frankrike, selv om det vant krigen, skulle være således rammet i en av sine livsnerver, at det ikke på lang tid skulle kunne oppta konkurransen med den tyske industri og således ihvertfall bli økonomisk redusert.
Automobilene gled langsomt gjennom gatene og stanset i en av utkantene foran champagnefirmaet Pommery et Greno''s∗ verdenskjente etablissement, som løytnant Desrousseaux trodde, det ville interessere oss å se en del av. Alt, hva der var over jorden, var blitt rasert under krigen, men var dels gjenoppbygd, dels under gjenoppbygging. Kjellerne var imidlertid intakte. Tyskerne hadde jo før Marne-slaget vært i Reims, og den gamle kjellermester, der var vår guide, sa oss, at når de ikke hadde trengt ned i kjellerne, var grunnen sikkert den, at de følte seg sikre på senere å komme tilbake til byen, når seieren var vunnet lengre nede på Frankrikes jord, og at de da i større ro kunne nyte den skummende vin.
Kjellerne er utgravd i kalkfjellene, og en uendelig lang trapp førte ned til dem. Når man først er der nede, imponeres man av dens utrolige dimensjoner. Det er som en hel underjordisk by, som endog helt lokalkjente kan forville seg i, og det har derfor vært nødvendig å gi de forskjellige ganger i kjelleren gatenavn. Der er rue de London, rue de Rome m.v. og vi passerte også en gang, der bar navnet rue de Christiania. På enkelte punkter er der små plasser, forsynt med billedhuggerverker, likesom der også flere steder er innfelt kunstneriske relieffer i kjellerveggene.
Kjellermesteren førte oss rundt og forklarte oss de mange forskjellige prosesser, som vinen må gjennomgå, fra den føres inn som den nypressede druesaft og til den føres ut som det ferdige produkt, der spres til alle verdensdeler for å skaffe nytelse og fest til menneskene.
Vi overvar også den prosess, som må til for å skaffe "søt" champagne og champagne "gout américain"∗, idet vinen i dette øyemed tilsettes noen dråper søt likør. Kjellermesteren forklarte oss, at hertil anvendtes den mindre gode vin. Det er altså den tørre champagne, der inneholder den edleste og beste druevin.
Kjellerne var overalt proppfulle av vin, og kjellermesteren uttalte, at det amerikanske forbud hadde gjort et stort avbrekk i omsetningen, og han tilla med vemod: ”C''est tout de même le produit de notre terre et le produit du travail intense de nos paysans et qui devait leur rendre leur pain quotidien.”∗
Det Pommeryske champagnehus er nå i familien de Polignacs∗ besittelse – ved grev de Polignacs∗ ekteskap med en frøken Pommery. Eieren, som løytnant Desrousseaux kjente, var bortreist. Ellers ville han nok innbudt oss på et glass, men løytnanten ville isteden la oss smake på produktet ved dejeuneren i hotellet.
Det var blitt middagstid, da vi igjen kom opp i dagslyset efter denne interessante ekspedisjon, og vi styrte derfor kursen til hotellet for å spise frokost.
På veien stanset vi utenfor den ruinhop, der før krigen var den gamle og meget severdige kirke, viet til Saint Rémy – den hellige Remigius∗, der virket som biskop i Reims i begynnelsen av det 6. århundre. Det var ham, som omvendte og døpte kong Chlodvig∗ – en begivenhet, der fikk vidtrekkende politisk betydning, idet frankerkongen således ble vunnet for den katolske kirke, der i ham fikk en hengiven beskytter. St. Remigius ble begravd i denne kirke∗, der var en av de eldste i Frankrike og skrev seg helt fra det 11. århundre.
Om enn stilt i skygge av den senere oppførte praktfulle katedral, skal den ha vært sjelden vakker. Nå er der som sagt kun en hop stein og et par pilarer tilbake av hele den fordums herlighet.
Efter frokosten i hotellet, der er en av de få bygninger, der er så noenlunde restaurert, kjører vi på ny ut, og automobilen stanser på den åpne plass foran det, som engang var den navnkundige Reims-katedral∗ og foran hvilken Jeanne d''Arc∗ til sist ennå holder vakt.
Skjønt ødeleggelsens vederstyggelighet griner oss i møte fra alle kanter, blir man dog betatt av den enestående skjønnhetsåpenbaring dette byggverk selv i ruiner gir. Først litt efter litt går det opp for en, hva katedralen må ha vært, førenn ødeleggelsesverket begynte, og de 400 granater fra tyske kanoner, der i krigens år litt efter litt lemlestet den, hadde øvet sin skjenselsfulle gjerning.
Vi ser litt efter litt fasadens huller, der store stykker av stein, der er falt ut på alle kanter – og lemlestelsen av de skjønne billedhuggerverker, der dannet et av de viktigste ledd i dens ytre utsmykning. Og vi skjønner, at der er lite eller intet tilbake av "smilet fra Reims".
Og likedan i det indre. Taket gjennomhullet av bomber, de praktfulle vinduer borte – en del av dem skal dog være brakt i sikkerhet.
Det synes oss nesten ufattelig, at den noensinne kan repareres eller i alle fall bringes tilbake til dens gamle herlighet. Men franskmennene tror og håper det. Men arkitekter har anslått omkostningene til halvannet hundre millioner francs – der vel for det ved krigen utarmede Frankrike vil bli vanskelig å skaffe til veie i en overskuelig fremtid. Som bekjent er der jo startet en verdensinnsamling til fordel for et minnesmerke for freden – og som et sådant minnesmerke har man funnet, at det vakrest vil kunne realiseres ved en restaurering av domkirken i Reims i den utstrekning og på den måte, kunstneriske hensyn tilsier, men man vet jo ennå ikke, hva denne innsamling vil innbringe.
Også det vakre gamle erkebiskopspalé∗ like ved katedralen er helt ødelagt. Men erkebiskopen, kardinal Luçon∗, ble boende i Reims under hele krigen og gjennomlevde alle dens talløse redsler. Og så sant bombardementet ikke var for sterkt, snek han seg også hen til sin kjære katedral og forrettet sin andakt ensom og alene i dens tomme rom.
-----
Og så gikk turen utover til slagmarkene, til La Pompelle∗ – Mont Cornillet∗ – St. Hilaire le Grand∗ – Souain∗ – Sommepy∗ – Tahure∗ – Massiges∗ – Ville sur Tourbe∗ osv., alle disse navn, som ennå står innpreget i vår erindring fra krigsårenes kommunikeer; disse landsbyer, hvor der ble kjempet om hver tomme jord – og som nå henligger i ruiner, men hvor dog mennesker hist og her begynner å komme tilbake for om mulig å gjenoppta livet. Som boliger benytter de ofte de i skyttergravene med noen kunst utbyggede tilfluktssteder (les abris∗).
Flere steder går vi ut av automobilen. Med den franske offiser i spissen går vi således langsomt et stykke oppover Mont Cornillet, hvor så heftige kamper utkjempedes. Vi må gå meget forsiktig og nøye følge vår løytnant, for overalt er der rester av piggtrådgjerder, og rett som det er støter man på granater og bomber, der lett kan eksplodere. Hist og her støter man på rester av de i den siste del av krigen så meget anvendte "tanks".
Hvilket trøstesløst syn. Det er som et hav i opprør, der plutselig er stivnet. I mils omkrets ikke en grønn flekk å se. Kun den hvite grunn av kalkfjellene, hvor hver tomme jord er skutt vekk av granatregnet. Men den røde valmue skyter ennå frem av det karrige jordsmonn og lyser som blodflekker i eftermiddagssolen. Intet menneskelig vesen å se, hvor man snur seg, intet levende rører seg unntagen de sorte ravner, der kretser over oss, speidende om der ennå kan være noe bytte å finne. Ingen lyd å høre – kun av og til et dempet brak i det fjerne. Det er, efter hva den franske offiser fortalte oss, granater, som man har samlet og bringer til å eksplodere. De gjenkastede skyttergraver tegner seg av som grå striper i landskapet. Hvor der engang var rik skog, er nå kun øde sletter.
Overalt kun øde og tomhet.
Vi blir alle så grepne av, hva vi så, at tårene kom oss i øynene. Men der er jo dem, der mener, at "krig er krig", og at det franske folk, når krigen er forbi, værsågod får glemme og tilgi, og ikke være så ubarmhjertige mot fienden, som sitter med sitt land urørt, å kreve at alle disse ødeleggelser skal sones og erstattes, så langt gjørlig er.
Vi reiser forbi tallrike kirkegårder – vi besøker noen av dem; kors i kors – sorte kors over de fiendtlige soldatergraver og hvite over de franske og allierte. Den franske løytnant gjør stram honnør hver gang vi passerer kirkegårdene, og vi blotter våre hoder.
Ved solnedgang kommer vi ut av krigssonen og styrer ned til den lille by Sainte–Menehould∗, hvor vi skal overnatte. Vi får plass i Hotel Metz''∗ anneks, der ligger tilbaketrukket for seg selv i en liten park nede ved floden. Efter hva vi nettopp hadde gjennomlevet virket det som en velgjørende idyll å komme til denne fredelige og uberørte plett. Vi får stelt oss litt og møtes igjen til middag i selve hotellet. Et gammeldags godt hotell, der minner meg om mitt opphold i den lille by Pouilly sur Loire∗ i Nièvre i 1892. Mange retter og god vin. Men trette som vi er, går vi like efter middagen til ro.
-----
Fra Ste. Menehould gikk turen den neste dag opp til Argonnerskogen∗ – også et av de steder, hvor kampen bølget heftig frem og tilbake i alle de 4 år, krigen varte. Store deler av den er selvfølgelig rasert ved det intense bombardement natt og dag.
Da vi var kommet opp på høyden, forlot vi automobilene for å gå inn i skogen og bese det underjordiske "palé", hvor den tyske kronprins∗, der ledet armékorpset i Argonnene, hadde sitt oppholdssted gjennom lengre tid.
Det var en deilig og forfriskende tur gjennom skogen, der på denne kant syntes helt urørt, i den friske, solblanke høstmorgen.
Kronprinsens "abri" var så godt kamuflert med løv og mose, at selv løytnant Desrousseaux, der skulle være godt lokalkjent og hadde vært der flere ganger, hadde vanskelig for å finne stedet igjen. Men endelig kom vi da dit, og vi kunne konstatere, at det virkelig var et palé, som kronprinsen hadde fått oppført for seg midt ute i skogen. Tykke murer av sement med kobberdekket kuppel, trapper av sement – spisesal og oppholdsrom med kamin, og hans kongelige høyhets soveværelse fire etasjer under jorden. Elektrisk lys og telefon savnedes selvfølgelig heller ikke. Alt så godt kamuflert med mose og løv, at man først kunne oppdage det, da man ser tett innpå. Et stykke bortenfor lå en lignende underjordisk bygning for kronprinsens stab.
Alt innbo var nå fjernet, men selve byggverket er så solid konstruert, at det sikkert vil stå i lange tider som et "monument historique" for den store krig.
Og så går det videre forbi byer og landsbyer i ruiner – mange av dem kan kun karakteriseres som grushauger. Vi passerer Four de Paris∗ – kjent fra så mange kommunikeer – og den lille by Varennes∗. Her var det Ludvig 16∗ ble innhentet på sin flukt fra revolusjonen. Så vel av hotellet hvor han ble arrestert som det fengsel, hvori han ble satt inn, er nå kun gittermurene tilbake.
Fra den lille fordums idylliske landsby Mont-Faucon∗ (der ikke skal gjenoppbygges, men hvis kirke i ruiner skal bevares som monument historique) har man fra høydeplatået, hvor den ligger, et herlig rundskue over Meuses dalføre. Man ser helt ned til Verdun∗.
Dit kommer vi ved middagstider, passerer gjennom byen, hvor der utfoldes stor aktivitet for å gjenoppbygge den herjede by, og automobilen stanser utenfor citadellets port.
Kommandanten står der allerede og tar imot oss på det vennligste. Det er en middelaldrende herre... commandant Anirépoque∗ med Æreslegionens kommandørkors på brystet. Vi får vasket og stelt oss litt, og så blir vi innbudt til dejeuner i selve det underjordiske citadell. Kommandanten presiderer og vi får en utmerket frokost, oppvartet av soldater. Efter dejeuneren blir vi anmodet om å skrive våre navn i citadellets livre d''or∗ – hvor så godt som alle ententens generaler, feltherrer og statsmenn, der jo alle har avlagt et besøk i denne festning, der gjennom så lange tider tappert holdt stand mot de fiendtlige hærer og hindret deres stormløp inn i Frankrike, tidligere hadde skrevet sine navn.
Da vi forlot festningen, tok commandant Anirépoque plass i vår bil og reiste med oss opp til de berømmelige forter Vaux∗ og Douaumont∗ (nå sønderskutte), og som vi gjennomgikk meget nøye. Oppe på Douaumont holdt han et helt lite foredrag for oss om slaget eller slagene ved Verdun med påvisninger i terrenget, hvilket var meget instruktivt for oss og gav oss nytt syn på mangt og meget. Fra disse forter har man et glimrende utsyn over Meusedalen på den ene side og utover den Lothringske slette på den annen, man ser endog konturene av Metz i det fjerne.
Var eksemplet i Champagne et trøstesløst syn – [så] var ødet og tomheten i landskapet omkring disse forter enda større. Her var der enn ikke tale om ruiner av landsbyene – der var ikke stein på stein tilbake av disse. Selve ruinene var skutt så ned i jordsmonnet, at der ingen merker var tilbake av bebyggelsen. Commandanten kunne kun opplyse oss om, at her lå engang den lille by Fleury∗, her Thavannes[sic]∗ o.s.v. Av de rike skoger, der engang dekket dette terreng, stod kun hist og her en sort og forbrent stamme tilbake.
Førenn vi gir oss tilbake til Verdun for å ta toget tilbake til Paris, avlegger vi et besøk ved den bekjente "la tranchée de baionettes"∗ og ved "L''ossuaire de Douaumont"∗.
La tranchée de baionettes har det navn fra den skyttergrav, hvor soldatene, som stod der med opplantede bajonetter, ble befalt ikke å vike, og stolt adlød denne befaling inn i døden, så til slutt alene bajonettspissene over jorden viste, hvor de hadde stått og kjempet den siste kamp. Ennå så man bajonettspissene stikke opp av jordsmonnet under det mektige monument av granitt, som en rik amerikaner∗, der hadde avlagt besøk ved dette hellige sted, har bekostet oppreist som en varig erindring om fransk heltemot, fedrelandskjærlighet og offervilje.
L''Ossuaire de Douaumont er et provisorisk kapell av tre, hvor kister med rester av lik av ukjente soldater, som er falt i kampene ved Verdun, er satt inn. Der foregår nå en innsamling over hele verden for å få reist et varig kapell i kunstnerisk utførelse til minne om de franske helter forsvar av Verdun – de heftigste og de for de alliertes seier mest betydningsfulle kamper under den store krig.
Mange sortkledde kvinner såes ligge stille i bønn ved de hvitmalte kister, som de håpet kanskje inneholdt de siste rester av en av deres kjære, som hadde funnet døden her uten å være blitt identifisert.
Fra l''Ossuaire de Douaumont gikk turen til jernbanestasjonen i Verdun, og atter passerte vi forbi kirkegård efter kirkegård med hvite og sorte kors.
Her tok vi avskjed med kommandant Anirépoque, og ved 11-tiden om aftenen var vi tilbake på Gare de l''Est i Paris, hvor vi skiltes fra vår elskverdige fører løytnant Desrousseaux og fremførte vår hjerteligste takk for hans utrettelige hjelpsomhet under disse 2 uforglemmelige dager.