Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1921
Avignon, 3. oktober 1921
Vi har ikke kunnet forlate Provence uten også å ha gjort en utflukt til den bekjente Fontaine de Vaucluse∗ og egnen deromkring, der har fått et så romantisk skjær over seg, fordi det var til denne stille dal Francesco Petrarca∗ så ofte trakk seg tilbake, når han var trett og kjed av og forarget over alle de strålende fester ved det fordervede paveskap i Avignon, som han aldri kunne forsone seg med. I disse landlige omgivelser og under de enkleste forhold tilbrakte han sine lykkeligste dager, og her diktet han sine sonetter til sin elskede Laura∗, disse vidunderlige kjærlighetsdikt, der er vel det eneste av hans omfattende produksjon, som har overlevd ham og ennå taler til våre hjerter.
Vi reiste dit hen i forgårs. På grunn av de dårlige jernbaneforbindelser måtte vi starte tidlig om morgenen og kom først tilbake hit sent om aftenen.
Vi tok først med jernbane til den lille by L''Isle sur Sorgue∗. Da vi kom ut på plassen foran stasjonen, var der et øredøvende spektakkel av kusker, der ville kapre reisende til sine omnibusser for turen ut til Vaucluse. Da der ikke fantes andre kjøretøyer enn disse omnibusser, måtte vi begi oss opp i en av dem.
Allerede så tidlig på dagen var der en intens varme, men solteltet over omnibussen ga skygge, og snart rullet vi gjennom den lille by og ut i landlige omgivelser; grønne enger og rekker av morbærtrær uten synderlig avveksling. Vår eneste medpassasjer var en aldrende herre med lorgnett, der så ut som en skolelærer, og som straks begynte å konversere oss, men hvis vesentlige interesse syntes å være å få utforsket, hvor vi aktet å innta vår dejeuner. Da han endelig hadde fått ut av oss, at vi ville slå oss ned hos madame Béchart∗ i hennes hotell Petrarca et Laure∗ i L''Isle sur Sorgue, ble han plutselig meget mutt og innstilte konversasjonen, hva vi først oppdaget grunnen til, da vi senere så ham som vert i vertshuset oppe ved kilden.
Da vi nærmet oss landsbyen Vaucluse, så vi plutselig høye klippemurer reise seg i forgrunnen og stenge for dalen.
Vi forlot omnibussen i landsbyen og gikk til fots opp til den kilde, hvorfra floden Sorgue∗ har sitt utspring, og hvis omgivelser har vunnet ry som en henrivende idyll av de sjeldne.
For oss ble det en sørgelig skuffelse. Den tørre sommer hadde bevirket, at der ikke var en dråpe vann å se i selve kilden, og det vakre lille fossefall fra selve flodens utspring gjennom klippene ned til dalen, som man så på alle bilder, var helt forsvunnet.
Og hva verre var, selve den landskaplige idyll var også i ferd med å svinne. Man holdt nemlig på å oppføre en stor fabrikk, der skulle utnytte vannkraften. Efter hva jeg senere hørte, er det et amerikansk selskap, der oppfører fabrikken for å produsere sigarettpapir.
Valfarten til dette Petrarcas jordiske paradis vil derfor kanskje snart opphøre, og Vaucluse kommer til å ligge hen som Odda i Hardanger, efterat de store cyanamidfabrikker er oppført der.
Nå var det i alle fall vanskelig å drømme seg tilbake til Petrarcas tid og komme i den rette stemning ved å gjenkalle i erindringen hans berømte 14. canzone, "Chiare, fresche e dolci acque"∗, det stemningsrike dikt til Lauras og Sorgue-flodens pris, som Oehlenschläger∗ har overført til dansk.
Av romantikk er der nå nesten kun tilbake ruinene av biskopene av Cavaillons∗ slott, der tegner sin silhuett mot den blå himmel oppe på klippene på den annen side av Sorgue-floden, hvor Petrarca som biskop Philip de Cabassoles∗ venn sikkert ofte har ferdes.
Av Petrarcas dikt kan man se, at alt i denne natur har minnet ham om og talt til ham om den elskede Laura∗: floden, den blå himmel, den av sol dirrende luft, fuglenes sang og blomstenes duft.
Hvem var så denne kvinne, der i sitt liv og kanskje enda mer efter sin død har inspirert Petrarca til disse udødelige kjærlighetens sanger?
Man vet, at Petrarca så henne for første gang under gudstjenesten i en av Avignons kirker langfredag i det herrens år 1327, og at han straks ble betatt av en heftig kjærlighet til henne. I alminnelighet har man antatt, at hun allerede den gang var gift med den provençalske adelsmann Hugues de Sade∗, hvem hun fødte 11 barn, og at hun døde av pest i Avignon i 1348, og at Petrarca således overlevde henne i et kvart sekel.
Andre har villet hevde at hun var en landsens pike, og at hun hørte hjemme i egnen ved Vaucluse.
At Laura iallfall også har ferdes i denne egn, synes å fremgå av forannevnte canzone, hvor Petrarca begeistret beskriver synet av henne sittende under trærne ved Sorgue-flodens bredd, mens vinden sprer blomstene fra disse over hennes bryst og gylne hår – som en dronning, overøst med gull og perler satt hun der.
Hva alle imidlertid synes å være enige om, er, at Laura, hvilke følelser hun enn har nært for Petrarca, aldri ga seg hen til ham, hva enten det nå skyldes hennes medfødte dyd eller hennes strenge religiøsitet – Petrarca var nemlig i sin ungdom viet til prest.
-----
Portieren i hotellet her i Avignon hadde anbefalt oss madame Béchards kjøkken i hotell Petrarca et de Laura i L''Isle sur Sorgue som fortreffelig, og han hadde ikke overdrevet. Det var en overdådig dejeuner hun serverte oss, da vi kom tilbake fra Vaucluse; så overdådig, at vi måtte be om en enkel diner om aftenen. Men også den var utsøkt: nylagte egg, grieves (svarer omtrent til vår kramsfugl) på ristet brød, spinat, ost og så de herlige druer, som vi daglig fråtser i her nede i denne vinhøstens tid. Hver morgen ser vi fra hotellet her i Avignon esler og hele vogner belesset med kurver med druer komme inn gjennom byporten.
Vår kaffe inntok vi i hotellets skyggefulle hage, der hadde en helt sydlandsk karakter med palmer og rododendron så høye, at kronene vokste over hustaket.
Om eftermiddagen vandret vi litt om i byen, drev om i de trebeplantede gater langs Sorgue-flodens bredd, hvor husmødrene hadde leiret seg i klynger med sine håndarbeider, mens barna lekte sin glade lek rundt omkring dem, og avla også et besøk i byens gamle kirke.
L''Isle sur Sorgue med sine 6 á 7 000 innbyggere har en imponerende kirke fra det 17. århundre, som mangen storby kunne misunne den. Kirkens indre er overdådig utstyrt med de herligste utskjæringer i forgylt tre og marmor, og i de mange sidekapeller finnes fortreffelige religiøse malerier av malere som Mignard∗, Parrocel∗ og Sauvan∗.
Da vi kom tilbake til hotellet, hadde vi ennå mange timer foran oss, før toget til Avignon gikk sent om aftenen. Madame Béchard – en tykk matrone i 60-årsalderen – søkte imidlertid å underholde oss på beste måte. Hun fortalte oss om sin eneste sønn, som hun hadde mistet i krigen. Han hadde i flere år vært i Paris og utdannet seg i hotellfaget og var nettopp vendt tilbake, da han ble mobilisert. Så hadde hun selv igjen måttet overta driften av hotellet, hvor hun hele sommeren hadde fullt av pensjonærer. Og hun fortalte om sønnens besøk i hjemmet, når han hadde permisjon fra fronten. Hver gang kom han tilbake til, hvor det pinte ham, at han hadde vært nødt til å stikke bajonetten gjennom en tysk offiser, der var ung som han selv. Og idet hun tørket en tåre vekk, sa madame: "Ser De, vi franske, vi har ikke oppdratt våre barn til slike ting, vi strever tvertimot for at de skal bli så ''gentile'' som mulig." Hun berettet så om de tyske krigsfanger, der hadde arbeidet i vingårdene omkring byen. Hvor de hadde vært overlegne den hele tid, sikre på Tysklands endelige seier. Og de ville til det siste ikke tro på nederlaget.
Madame Béchards splendide frokost påførte meg en "indigestion", så jeg måtte holde sengen i går. I dag er jeg dog all right, og i morgen drar vi tilbake til Paris.
-----
Der har vært talt så meget om en religiøs renessanse i Frankrike efter krigen. Hvorledes det forholder seg i så henseende, er det selvfølgelig for en reisende vanskelig å uttale noe bestemt om. Sikkert er det imidlertid, at vi til enhver tid, når vi er kommet inn i de mange kirker – og særlig her i Syden, har sett unge mennesker og ikke minst offiserer og soldater knelende i bønn. Hva skulle der egentlig være i veien for, at de protestantiske land også holdt sine kirker åpne til hverdags, så folk kunne gå inn i Guds hus og forrette sin andakt der, når de følte trang dertil?