Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1921
Paris, 6. oktober 1921
Hotel Regina∗
I går overvar vi oppførelsen av Henri Lavedans∗ 3 akters skuespill "Le Duel"∗ på Théâtre Français∗. Flere av teaterets beste skuespillere var i ilden. Den inntagende Mlle Robinne∗ spilte den kvinnelige hovedrolle hertuginnen av Chailles, teaterets moderne elsker Mr. Alexandre∗ og den mondene Mr. le Bargy∗ innehadde de to mannlige hovedroller – de to brødre overlegen og presten, og den nå aldrende Paul Mounet∗ var biskopen.
Skuespillets innhold er i korthet følgende:
Den berømte nervelege dr. Morny har som pasient i sin klinikk en morfinoman, hertugen av Chailles. Hertugens hustru er stadig hos ham, og hun og overlegen kommer derfor stadig i berøring med hinannen. Dr. Morny er efter hånden blitt heftig forelsket i hertuginnen, og også hertuginnen er blitt betatt av den intelligente og viljesterke lege. Ingen av dem har dog gitt sine følelser til kjenne for den annen. Hertuginnen føler seg dog foruroliget ved denne frembrytende kjærlighet, der strider mot hennes religiøse samvittighet, og søker å finne ro i skriftestolen. Som skriftefar har hun valgt en prest i en fattig menighet i utkanten av Paris, en prest hun selv ikke kjenner, og som ikke kjenner henne eller hennes navn. Til ham betror hun seg og lar ham hjelpe henne i kampen mot de følelser, som mer og mer tar overhånd hos henne. Hertuginnens skriftefar er abbed Daniel, en yngre bror av dr. Morny, som efter et beveget ungdomsliv har latt seg vie til prestegjerningen og har fått et av Paris'' fattigkvarterer til virkeplass.
Brødrene har forlengst tapt hinannen av syne, forskjellige som de er i livssyn – doktoren er erklært ateist – og uten noe annet sympatiens bånd, der knytter dem til hinannen.
Men en dag oppsøker abbeden allikevel sin bror i hans klinikk for å be om hans støtte til et veldedighetsarbeid. Under samtalen tørner de to brødres livssyn mot hinannen, og doktoren fremholder for broren, hvorledes hans liv og arbeid er helt unyttig for det samfunn, han lever i. Broren svarer ham da, at også han har sine syke, sjelesyke, som han søker å helbrede ved religionens makt, og han fremholder som eksempel, at han nå i 2 måneder har hindret en kvinne i å tilstå sin kjærlighet til den mann hun elsker, og som hun som en annens hustru ikke har lov til å elske.
Men doktoren avbryter ham: ”Elle ira vers l''amour malgré toi”∗ – uten at han dog aner, hvem prestens skriftebarn er.
Senere på dagen har doktoren en samtale med hertuginnen, og i samtalens løp røper han sine følelser for henne og oppnår også et stevnemøte med henne den følgende dag.
Hertuginnen kommer imidlertid ikke til stevnemøtet, men doktoren forfølger hennes spor og følger efter henne til brorens fattigslige arbeidsværelse i den avsides liggende menighet.
Nå oppstår duellen mellom de to brødre – hvorfra stykket har fått sitt navn. Doktoren forlanger av sin bror, at han ikke skal hindre hertuginnen i å følge sitt hjertes stemme, men abbeden vegrer seg fremdeles herfor. Da roper doktoren ut, at broren ikke handler som han gjør, i egenskap av prest, men som mann. Det er ikke hennes sjels frelse, der bekymrer presten. Nei, han elsker selv hertuginnen og vil ha hennes legeme for seg selv. Efter disse beskyldninger jager abbed Daniel sin bror ut av sitt hus.
Men doktorens anklager bringer uro og tvil inn i prestens sjel. Han minnes sin ungdoms stormfulle liv, og han spør seg selv, om det kanskje allikevel er så, at den gamle Adam ikke er helt død i ham.
I dr. Mornys klinikk er som pasient også en biskop, der søker helbredelse for den tortur, han har gjennomgått i en kinesisk misjonsstasjon. Til denne milde og forståelsesfulle gamle prelat betror såvel abbed Daniel som hertuginnen seg i deres sjelenød. Abbeden vil reise ut og oppta misjonsvirksomheten, hertuginnen vil ta sløret og gå i kloster. Imidlertid dør hertugen, og da ingen ytre hindringer lenger stiller seg i veien for hertuginnen og dr. Mornys forbindelse, oppfordrer biskopen abbeden til å få en sammenkomst med hertuginnen for selv å oppfordre henne til nå å ekte doktoren, der elsker henne, og som hun selv fremdeles elsker.
Så skjer, og stykket ender i den mest fortryllende harmoni.
Der er mange dramatiske opptrinn i dette Henri Lavedans skuespill – særlig er de bevægede scener under brødrenes kamp i 2. akt av atskillig virkning, men der er også meget av en "le román d''un sous"∗ – rørende godtkjøpsscener, der merkelig nok alltid tiltaler et fransk publikum.
Mlle Robinne var fortryllende som hertuginne, Mr. Alexandre en mandig elsker og myndig personlighet, Paul Mounet fant riktige og sanne uttrykk for den aldersstegne biskops milde menneskelighet, men for meg ødelas forestillingen ved le Bargys falske og hule deklamasjon som abbeden, der skulle være stykkets mest interessante personlighet. Men publikum tiljublet særlig ham.
Efter de par forestillinger, jeg har sett på Théâtre Français, forekommer det meg, at fransk skuespillkunst ikke lenger står på høyde med, hva den engang var. Man savner menneskelighet og naturlighet og den varme bak ordene, som alene kan gripe og holde en fanget. Man sier visstnok til seg selv, rett som det er: "Det var virkelig godt gjort"; man beundrer en rekke detaljer og megen kunstferdighet, men den store stemning blir borte.
Og man minnes med vemod de store kunstnere man så i sin ungdom her nede – skuespillerinner som Reichenberg∗ og Bartet∗, Réjane∗ og Jeanne Granier∗, og skuespillere som Coquelin∗, Mounet-Sully∗... for i farten å nevne noen av dem jeg skylder så mange uforglemmelige aftener.