Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1921
Avignon, 30. september 1921
I automobil har vi fartet om i Provence. Vi har besøkt St. Rémy∗, Les Baux∗, Arles∗, Nîmes∗ og last, but not least den herlige Pont du Gard∗.
Tidlig om morgenen i solblankt vær, men med noe av nattens friskhet ennå i luften, passerte vi gjennom Provences rike marker med tallrike bondehus og enkelte sletter bortgjemte mellom trærne. Allerede ved 10-tiden passerte vi gjennom den lille by St. Rémy, fortsatte langs den med plataner beplantede vei ovenfor byen og stanset ved det høydeplatå∗, hvor vi plutselig står likeoverfor 2 av de best bevarte minnesmerker fra romertiden, som overhodet eksisterer, et mausoleum og en rikt skulpturert triumfbue, som nå i ca. 2 000 år har motstått tidens tann.
Enkelte mener, at disse sjeldne byggverker skriver seg helt fra det første århundre før Kristi fødsel. Andre arkeologer mener, at i alle fall mausoleet først er oppført under keiser Konstantin∗. Begge er hver i sin art både i arkitektonisk og kunstnerisk henseende vakre og imponerende kunstverker med sterk påvirkning av gresk kunst i stil og i utsmykning. Deres plassering i forhold til hinannen synes dog underlig umotivert, og dette svekker unektelig noe av det mektige og dype inntrykk, disse monumentale kunstverker hver for seg må gjøre på ethvert mottakelig sinn.
Som de lærde er uenige om, fra hvilken tid disse minnesmerker skriver seg, således er de også uenige om, hvem der egentlig har oppført dem, og til ære for hvem de er reist.
Mausoleet forkynner visstnok ved en innskrift å skulle være reist av Sextus, Lucius og Marcus av Juliernes ætt∗ til minne om deres foreldre, men man har også forutsatt den mulighet, at denne innskrift er tilsatt senere.
Når enkelte tilskriver ingen ringere enn Julius Cæsar∗ æren for disse kunstverkers tilblivelse, er vel dette mer enn tvilsomt. Mausoleet skulle efter deres teori være reist av Julius Cæsar som et æresmonument til minne om at den romerske feltherre Gaius Marius∗, Cæsars slektning, på dette sted stanset barbarenes fremtrengen, hvilket siste visstnok i og for seg er korrekt, mens triumfbuen skulle være viet minnet om hans egen seier over den galliske folkehelt Vercingetorix∗ efter slaget ved Alesia∗ år 52 før Kristi fødsel.
Det var efter dette slag, at Vercingetorix tilbød sine landsmenn å oppgi den kamp, som han hadde ført "ikke til egen fordel, men for den felles frihets skyld", og endog å la sin person overlevere til romerne død eller levende. Og for å redde sine egne liv svek gallerne den fyrste, der gjennom så mange år modig hadde kjempet for deres felles sak og mottok hans tilbud.
Den behandling, som ble Vercingetorix til del efter hans overgivelse, av romerne og Cæsar, har for alltid satt en plett på dennes minne, som selv hans ivrigste beundrere ikke har kunnet avtvette. Efter å ha latt ham sitte fengslet i 6 lange år sleptes han til Rom, for at denne navnkundige og farlige fiende kunne fremføres bak seierherrens triumfvogn til pøbelens beskuelse, førenn han sluttelig ble overhendet til de bødler, der tok hans liv.
Cæsar, der ellers pleiet å opptre høymodig overfor slagne fiender, har neppe med tilfredsstillelse mintes denne episode, og det er derfor mindre sannsynlig, at han har villet forevige den i et uforgjengelig minnesmerke.
-----
Fra St. Rémy går det oppover mot Alpillernes∗ bjergrygg – bergarten er kalkartet og får på avstand som en sølvglans over seg. Veien går i sterke slyngninger med en praktfull utsikt over Rhônes og Durances dalfører. Efter å være kommet opp på høyden går det igjen litt nedover. Vi fortsatte gjennom rike olivenhaver og vingårder, svinger tilvenstre og ser plutselig foran oss som et ørnerede oppe på klippen levningene av den engang blomstrende og navnkundige by Les Baux, med sine fantastiske formasjoner og sine pittoreske ruiner av slott og hus skinnende i middagssolen. Det var et syn så betagende og enestående, at vi aldri vil kunne glemme det.
Ved inngangen til byen forlot vi automobilen, og mens vi langsomt vandret gjennom dens trange gater, der nå ligger ganske utdøde, men med rester av palasser og kapeller til begge sider og kronet av det engang mektige slotts ruiner, går tankene uvilkårlig tilbake til, hva Les Baux engang har vært. Byens historie går helt tilbake til det 10. århundre, og den var i de tidligste tider et tilfluktssted mot de mektige arabere. Og ned gjennom tidene har den tjent som residens for fyrstene av Orange∗, kongene av Arles∗ og de mektige grever av Provence∗. Her holdt den kunstelskende kong René∗ – kjent for oss nordboere gjennom Henrik Hertz''∗ diktning – sitt hoff. Han var også selv utøvende kunstner – både dikter og maler. Her møttes trubadurene til fest og kvad sine dikt for hoffets skjønne kvinner, der – efter legenden – av og til etablerte seg som domstol for å avgjøre vanskelige kjærlighetstvister. Nåtidens historikere har imidlertid redusert det til en legende. Fra kong René og hans "kjærlighetshoffs" tid står som et uforgjengelig minnesmerke den henrivende lille renessansepaviljong, som han lot bygge for sin annen hustru, Jeanne de Laval∗, nede i dalen. De franske konger beleiret flere ganger Les Baux, og Ludvig 13∗ lot efter Richelieus∗ råd slottet nedskyte i 1632. Dermed var det slutt med byens glansperiode, den forfalt mer og mer. Byen, som i sin glanstid rommet 4000 sjeler, har, efter hva vår hyggelige fører (Mme Quenin∗) fortalte oss, nå kun 68 innbyggere, der har oppslått sine boliger rundt om i ruinene av dette Frankrikes Pompei, ofte i rene klippehuler.
Byens mannlige befolkning har sitt arbeid i fjellene litt borte, hvor man utvinner den såkalte bauxitt, et mineral der anvendes ved aluminiumsfabrikasjonen. Det norske selskap Høyangfaldene∗ i Sogn har også ervervet seg betydelige bauxittleier hernede.
Det gjør et eiendommelig inntrykk å passere forbi disse ubebodde hus, halvt i ruiner, men med ofte ennå skjønne fasader i den reneste renessansestil. Det er især to familier, der har innrisset sitt navn i Les Bauxs historie, og som man stadig støter på under sin vandring i byen – Mainville[sic]∗ og Porcelet∗. Den siste families skjønne hus er restaurert og tatt i bruk som folkeskole; Manvillenes med den stilrene og vakre fasade er ubebodd.
Byen med kirken og alt annet har, efter hva vår fører fortalte oss, like til den senere tid tilhørt Manvillenes slekt, men er nå av en comte de Mainville[sic]∗, der også like til nå har hatt sitt slott nede på sletten, sammen med slottet solgt til eieren av spillebanken i Monte Carlo, herr Blanc∗. Det var med stor bitterhet, hun fortalte oss om denne transaksjon, der hadde brutt så mange århundrers tradisjon. Men dessverre – det er jo stadig tilfelle nå, at de gamle familier må vike for pengefyrstenes makt.
Les Bauxs 68 sjeler har den mest fortryllende gamle kirke∗. Det ene sideskip er i gotisk stil, det annet i romansk med tre små sidekapeller, hugd inn i selve klippen. Den siste del skriver seg helt fra karolingernes tid. I kirken er også et vakkert gravmæle i hvit marmor over en av Mainvillenes kvinner.
Efter besøket i Saint Vincent-kirken og efter å ha vandret om i de forskjellige gater kommer vi opp på høydeplatået med de virkelig grandiose og imponerende ruiner av det gamle sted og med det ærverdige Tour Sarassine∗ til høyre i bakgrunnen. Store deler av slottet er hugd inn i selve klippen.
Fra høydene her har man den videste utsikt over Les Baux og la Camargue∗, og man skimter flere byer, deriblant Arles, nede på sletten. I solklare dager ser man herfra også det "vinblå" Middelhav – en varmedis skjulte det dessverre for våre blikk.
Fra Les Baux tok vi veien nedover la Vallée de la Fontaine∗ og videre til Arles. På veien passerte vi den vindmølle – der tilligger slottet Montauban∗, hvor Alphonse Daudet∗ ofte residerte – og hvorfra dikteren skrev sine bekjente ”Lettres de mon Moulin”∗. Førenn vi kom til Arles stanset vi ved ruinene av det gamle abbaye Montmajour∗, der ennå har i behold mange henrivende enkeltheter.
-----
Arles, der ligger ved Rhônes bredder, ble anlagt av greske kolonister, der allerede tidligere hadde nedsatt seg i Marseille, og er således en av Frankrikes aller eldste byer. Det påståes, at Arles'' kvinner, der er bekjent for sin skjønnhet, ennå gjennom århundrenes løp har bevart den antikke greske type, som de fremhever ved den hodebedekning og nasjonaldrakt, de fremdeles i stor utstrekning ifører seg. Jeg fikk dessverre ikke anledning til å konstatere riktigheten herav, da Arles'' gater lå som utdødde i den sterke varme.
Arles stod den gang ennå i forbindelse med havet og var en kjent sjøhavn.
I romertiden etablerte en av Cæsars offiserer, Tiberius Claudius Nero∗, en koloni for soldatveteraner i Arles, og den vokste efter hvert opp til å bli en mektig by. Keiser Konstantin og keiserinne Fausta∗ residerte endog i lengre tid i Arles, hvor deres sønn keiser Konstantin 2∗ så dagens lys.
Efter en vekslende skjebne ble Arles i det 9. århundre en selvstendig stat, og de regjerende fyrster førte til sine tider navn av konger av Arles. I det 12. århundre gikk Arles over til å bli republikk og vedble som sådan, til staten gikk inn i det franske rike.
Vi inntok vår frokost i et av hotellene ved Place du Forum, der er byens sentrum. Plassen beherskes av en stor bronsestatue av Provences forgudede dikter og åndelige fører Frédéric Mistral∗. Mistral er den mest bekjente av de såkalte Félibres∗, diktere der utelukkende skriver i provençalsk dialekt, og som med en religiøs glød virker for bevarelsen av provençalsk språk og kultur. Arles, der betraktes som Provences hovedstad, er denne bevegelses åndelige sentrum, og her er der også på initiativ av Mistral istandbrakt et museum – Museon Arlaten∗ – i Castellanenes gamle palé∗ med interessante samlinger til belysning av provençalsk liv og kultur.
Mistral er lite kjent hjemme hos oss, uaktet hans hovedverk ”Mireille”∗, der har inspirert Gounod∗ til hans kjente opera av samme navn, er et av de skjønneste og eiendommeligste diktverk i det 19. århundres franske litteratur.
Efter frokosten bega vi oss ut i byen. Mens der i den eldste av de opprinnelig greske kolonier i Frankrike, Marseille, ikke er levnet noen minnesmerker fra denne tid, men nå alene virker som en moderne by med et rikt pulserende liv, kanskje Middelhavets livligste handels- og sjøfartsby, rommer Arles en rekke minner fra den gresk-romerske tid av den største interesse, men er til gjengjeld nå alene en liten provinsby, der lever på minnene fra sin storhetstid.
Vårt første besøk gjaldt Le Théatre Antique∗, der ennå skjønt mestendels i ruiner gjør et mektig inntrykk. Tilskuerplassen, der hever seg amfiteatralsk, rommet på sine marmorbenker ca.16 000 tilskuere. Foran scenen står ennå to korintiske søyler, den ene i marmor fra Siena, den annen av breccia africano∗, med vakre friser og en kunstnerisk utsmykning, der ennå må fryde enhver. Over scenen er plassen for orkester, kor og corps de ballet.
Og dog er det hele fattig mot hva det engang var, førenn de kristne i misforstått iver i det 5. århundre søkte å ødelegge dette skjønne minnesmerke over antikk kultur. Om teaterets kunstneriske utsmykning og dens rikdom kan man dømme ved å se de herlige statuer av Augustus∗ og Livia∗ m.fl., som er funnet i grunnen under ruinene, og som vi senere fikk anledning til å beundre i Musée Lapidaire∗. I midten av det 17. århundre fant man også her den berømte venusfigur, der ble forært til Ludvig 14, og som nå er havnet i Louvre og er en av perlene i skulptursamlingen under navn av Venus d''Arles∗. Rundt om i teateret finner man tallrike rester av antikke kunstverker, hvorav særlig partier av en frise til en triumfbue fanger oppmerksomheten.
Fra tid til annen kommer franske kunstnere fra Théatre Français∗ hit ned og oppfører antikke dramaer, som Sofokles''∗ "Le Roi Oedipe"∗, og også stykker av det franske klassiske drama, som Corneilles∗ "Le Cid"∗ og Racines∗ "Phèdre"∗. Det må være betagende å se disse skuespill tolket av førsterangs kunstnere i disse omgivelser. Det er også en begivenhet, der kaller kunstelskende fra hele Frankrike ned til den lille by i Provence.
Besøket i denne henrivende oldtidslevning, som den lå der badet i den mest blendende sol, vil bli et uforglemmelig minne. Men heten var så overveldende, at det av og til nesten svimlet for oss.
Fra teateret gikk turen til arenaen. Denne er formentlig oppført av romerne, men gresk innflytelse er dog mest fremherskende. Man antar, at amfiteateret er bygd i det 2. århundre. Naturligvis virker det både ved sine kolossale dimensjoner – der er plass for 26 000 tilskuere – og delvis også ved sin kunstneriske utsmykning imponerende. Men noe dypere inntrykk i mitt sinn efterlot det ikke. Om søndagene holdes der tyrefektninger her – om enn ikke helt efter spansk mønster, og vi så tyrene ligge der sovende og drøvtyggende i den varme eftermiddagssol.
Fra arenaen kjørte vi ut til "Les Alicamps"∗ – de dødes bolig – Les Champs Elysées, den berømte begravelsesplass, hvor romere og senere de kristne fant sitt siste hvilested. Sikkert enestående i sitt slags og udødeliggjort av Dante∗ i en av sangene i "Inferno"∗ (og også besunget av Ariosto∗). Langs den med sypresser beplantede allé finnes her ennå gamle romerske sarkofager, nå nedgrodde og slemt medfarne av tidens tann, og også gravsteder fra middelalderen. Fyrster, andre grands-seigneurs og kirkens første menn ønsket å stedes til hvile i denne eiendommelige begravelsesplass. Og legenden forteller at man fra de andre byer langs Rhône sendte sine døde i deres kister i båter, der med strømmen drev ned til Arles, hvor kjærlige hender mottok dem og stedte de døde til hvile i Alicamps hellige jord. Her ble også den første biskop i Arles, den greske biskop St. Trophime∗, der førte kristendommen til byen, og som efter sagnet var sendt dit av St. Peter, begravet, og store skarer av pilegrimer valfartet til denne grav, ved hvilken så mange mirakler og underfulle ting skulle finne sted. I det 12. og 13. århundre var der ikke mindre enn 19 kirker og kapeller i denne de dødes by, av hvilke nå kun står tilbake den interessante lille kirke, viet til St. Honoratus∗, der ligger ved enden av alleen, og som rommer noen ennå ganske godt bevarte freskobilder på sine murer.
I midten av det 12. århundre begynte forfallstiden for Les Alicamps. Mot århundrets slutt ble St. Trophimes lik overført til byens katedral, der siden har bevart hans navn.
Derved hadde begravelsesplassen mistet sin største sjarm. De rike gravmæler fra romertiden med deres vidunderlige skulpturer ble bortført av konger og stormenn for å anbringes i deres palasser. Kong Karl 9∗ lot flere skip fylle med sarkofager og bortførte dem fra Arles.
Heldigvis har byen dog bevart en del av dem, der nå finnes i Musée Lapidaire, og som er av en betagende skjønnhet. Fra romertiden er vel den, der nevnes efter Faidra og Hippolytos∗, den skjønneste, og fra den kristne tid den, der har rommet den 3 år gamle pike Chrysogone∗, der dannes av 2 arkader, under hver av dem et medusahode, og som støttes opp av korintiske søyler.
Fra denne Arles'' nekropol gikk turen til Place de la République, hvor den ærverdige katedral St. Trophime∗ ligger på den ene side av plassen, og vis-à-vis Arles'' berømte museum, Musée Lapidaire.
Inngangsportalen til St. Trophime-katedralen er vel det skjønneste kunstverk fra den romanske skole i Provence. Den skriver seg fra dette 12. århundre, der synes å være den provençalske bygningskunsts blomstringstid, og er således noe yngre enn kirken selv. Med sine vidunderlige bas-relieffer, sine rike utskjæringer og vakre statuer av evangelister og helgener gjør denne inngangsportal et mektig inntrykk. Den gamle kirkes indre virker imidlertid – og særlig når man ennå har den mektige og skjønne portal for sitt øye – lite interessant og var nærmest en skuffelse.
Til gjengjeld blir man, når man ad en trapp fra kirken kommer opp til det til denne knyttede kloster, helt betatt av den skjønnhetsåpenbaring, der her møter en. Klostergården omgis av 4 arkader, hvorav de to i ren romersk stil, en i gotisk og en nærmest i bysantinsk stil. Pilarene i disse bueganger er smykket med de herligste skulpturer, hvortil de kunstnere fra det 12. århundre, der har utført disse, vesentlig har søkt sin inspirasjon i den antikke greske kunst, således som det så ofte er tilfelle med de provençalske kunstnere i middelalderen, der jo her i Arles også har hatt den beste anledning til å fordype seg i disse.
Det er, som om i denne klostergårds utsmykning alt det beste i gresk, romersk, bysantinsk og gotisk kunst har inngått en inderlig forbindelse.
Det er vanskelig å løsrive seg – men tiden haster, og vi har, førenn vi forlater Arles, ennå tilbake å avlegge en visitt i Musée Lapidaire, der rommer alt det av antikk kunst, som man i tidens løp har funnet i Arles og omegn. Uaktet mange av de vakreste ting er overført til Louvre∗, er der dog nok tilbake å glede seg over. Der er en rikdom av romerske sarkofager, hvis utsmykning er av den høyeste kunstneriske virkning, og av de herligste statuer og byster i marmor i mer eller mindre vel bevart stand. Jeg har allerede nevnt de av Augustus og Livia, der ble funnet ved utgravninger i det gamle gresk-romerske teater og som vel er de interessanteste museet rommer. Også altrene, viet til dyrkelsen av Apollo og Leda ∗, fanger oppmerksomheten.
Og så forlot vi denne lille by, der nå ligger så stille hen, men som kan være stolt over sine rike minnesmerker over antikk kultur og middelaldersk kunst, og som fremdeles kan gjøre krav på å være det åndelige midtpunkt for den eiendommelige og særpregede provencalske poesi og kunst.
-----
Med Arles i minne virker Nîmes som en moderne by med brede, trebeplantede boulevarder med liv i gatene og en blomstrende industri. Det er ikke de historiske minnesmerker fra oldtiden, der gir Nîmes dens preg, de ligger mer spredt rundt om og gir den sjarm, idet det stadig minner en om, at også denne by har sitt utspring og sine røtter i oldtiden.
De interessante levninger av de romerske bad og det eiendommelige Nymphaeum∗ går inn som ledd i de vakre parkanlegg i det 18. århundres stil, der utgjør Jardins de la Fontaine∗, og disse anlegg danner en fullendt ramme om disse minnesmerker.
Også Nîmes har sin arena fra romertiden, mindre enn den i Arles, men bedre konservert og med flere vakre relieffer av gladiatorer i kamp. Med sine vakre dimensjoner og eftermiddagens blendende sol over de mange snøhvite marmorornamenter gjorde den på meg et ganske annerledes sterkt inntrykk enn arenaen i Arles.
Men perlen av alt, hva Nimes rommer av severdigheter fra oldtiden, er dog det henrivende Maison Carrée∗ – det gamle korintiske tempel, der nå rommer et lite museum av oldtidslevninger, der dog står langt tilbake for de skatter Arles'' Musée Lapidaire gjemmer.
Det er det vakreste minnesmerke over antikk bygningskunst, som jeg hittil har sett. Ved sine fullendte proporsjoner, marmorets bløte tone, de skjønne søyler foran inngangen, den gratie, harmoni og symmetri, der er utbredt over det hele, virker dette tempel, der ikke imponerer ved sin størrelse, som en åpenbaring av de sjeldneste. Jeg hadde vanskelig for å rive meg løs, betatt som jeg var og i følelsen av å stå overfor det uovertreffelige.
Nîmes er Alphonse Daudets∗ fødeby, og byen har reist et minnesmerke for den store dikter.
Som en merkverdighet kan noteres, at den rikeste og mest innflytelsesrike del av befolkningen i denne Sydens by er protestanter. Her har stått heftige religionskamper, og ennå så sent som i slutten av det 18. århundre opplevde man sterke efterdønninger av disse.
-----
Pont du Gard∗ kalles den akvedukt, som er oppført over floden Gardon år 19 før Kristus efter ordre av Agrippa∗, Augustus'' svigersønn, for å sikre byen Nîmes vannforsyning og føre det vann, der samles ved flodene Eures og Airons kilder, til denne by.
Jeg hadde jo så mange ganger hørt dette byggverk berømme som noe av det vakreste og eiendommeligste av de romerske minnesmerker på fransk grunn, men når automobilen førte oss dit hen og jeg i minnet igjen så for meg alle de kostelige byggverker fra romertiden, og jeg allerede hadde hatt anledning til her nede å beundre arenaen, triumfbuen og mausoleet i St. Rémy, teateret og arenaene i Arles og Nîmes og det henrivende Maison Carrée i denne by, kunne jeg ikke tenke meg, at dette byggverk, oppført alene i det nyttiges tjeneste, skulle kunne føye nye og mektige inntrykk til mine tidligere av romersk bygningskunsts storhet og skjønnhet.
Og dog ble det tilfellet. Da automobilen nærmet seg Pont du Gard, og vi så akvedukten spennende over floden med sine mektige buer i rekker over hinannen, med den nedgående sols forgylling over de veldige arkader, der ga dem en orangegyllen farge, kom vi inn under den fortryllelse, som kun den store kunst evner å fremkalle.
Og når Pont du Gard gjør dette overveldende inntrykk, er det ikke alene fordi selve byggverket ved sin dristighet, sin på samme tid strenge og elegante tegning, sin enkle majestetiske holdning gjør et storladent inntrykk, men ikke minst fordi det står i et så harmonisk og inderlig forhold til det omgivende landskap. Brobuenes gylne farge mot den blå himmel, dalens klippeformasjoner, og de skogbevokste åser i bakgrunnen med deres sterkt grønne farger, og elven nedenfor danner til sammen et bilde av den mest eiendommelige og betagende virkning.
Og det er først, når man har summet seg litt, at man begynner å tenke over, hvilket kjempeverk romerne har utført her, hvorledes disse enorme steinblokker er blitt reist uten noen av de moderne hjelpemidler, nåtidens entreprenører kan benytte seg av, og så vidunderlig passet sammen uten et strøk av sement eller noe annet bindemiddel. Spennende over floden i en lengde av 269 meter og en høyde av nesten 50 meter, nederst 6 buer, hvis bropilarer er fundamentert dypt nede i vannet, over disse 12 buer og over disse igjen 35 buer, har denne akvedukt stått der i 2000 år uten å rokkes eller smuldre hen, like mektig og imponerende nå som da og kan nok ennå trosse årtuseners tann.
Strengt og enkelt og uten ringeste utsmykning som det er, gjør byggverket et enda sterkere inntrykk.