Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1921
Avignon, 28. september 1921
Grand Hotel d''Europe∗
Hotel d''Europe har et gammelt og godt renommé. Det er et palé fra det 17. århundre, der selvfølgelig er blitt modernisert for sitt bruk, men som dog, hva det ytre angår, er temmelig uforandret og ennå har sitt hyggelige gammeldagse preg. Her hadde Marguerite de Crillon∗ sin bolig – plassen utenfor hotellet heter fremdeles place de Crillon, og her hadde senere markiene av Forbin∗ sitt palé inntil det i slutten av det 18. århundre ble kjøpt av en Mme Vve Pierron∗, som gjorde det til gjestgiversted, hva det siden har vært, og som sådant har det huset mange berømte menn innenfor sine murer.
Vi har et stort deilig 2-fags værelse med vakre gamle møbler, som vender ut mot den innebygde gårdsplass, hvor oleanderne ennå står i blomst, og hvor det – selv i de varme middagstimer – er luftig og svalt, når man trekker sjalusiene for. Napoleon 1∗ har flere ganger bodd i dette værelse under sine besøk i Avignon, første gang som general Bonaparte.
I dette hotell var det også, hadde jeg nær sagt, at fru Fønss og Thorbrøgger igjen fant hinannen – så levende har J.P. Jacobsens∗ fortryllende novelle∗ her nede fra stått for meg i disse dager her i Avignon.
Hotel d''Europe har vært kjent viden om for sitt gode kjøkken. Der fortelles jo også, at Napoleon, da noen av hans offiserer under tilbaketoget fra Moskva klaget over alle de savn og mangler, de måtte lide, svarte dem: "For pokker, vi kan ikke alltid ha det som hos madame Pierron i Avignon!"
Nå vel – kjøkkenet er fremdeles godt, men jeg synes dog, at det kan merkes, at det ikke lenger er en propriétaire∗, men et upersonlig aksjeselskap, hvis ånd svever over vannene.
-----
Nå har vi vært i 3 dager i denne gamle eiendommelige og sjarmerende by, som ennå mestedels har bevart hele middelalderens patina over seg, som den ligger der omgitt av sine lyserøde vakre, takkede bymurer, med alle sine gamle palasser (hvoriblant paveslottet fra det 14. århundre), med sine mange praktfulle kirker og klostre og med de trange krinklete gater, hvor avfallsvannet fra husene av og til bevirker oversvømmelse, så der er vanskelig å passere og man er nødt til å holde lommetørkleet for nesen.
Og også over selve livet her synes der ennå å hvile et visst middelaldersk preg. Forleden natt våknet vi således av, at byens mange kirkeklokker begynte å kime, og litt efter hørte vi trompetfanfarer gjennom gatene. Det er ennå den måte, hvorpå man her i Avignon alarmerer brann og kaller borgerne til pumpene.
I dette gamle bybilde er det egentlig kun den for et par desennier siden anlagte rue de la République, der fra rådhusplassen fører tvers gjennom byen ned til jernbanestasjonen, der stikker av og delvis skjemmer bildet. Det er en alminnelig boulevard, beplantet med plataner, og med butikker og restauranter. Her pulserer byens mondene liv ved solnedgangstiden, hvilket jo for øvrig ikke vil si så meget.
Vi har selvfølgelig benyttet tiden her til å besøke, hva Avignon rommer av severdigheter; paveslottet, rådhuset og de mange kirker og øvrige monumentale bygninger.
Pavenes slott∗ fra det 14. århundre, der for øvrig mer minner om en festning enn en bolig for mennesker – det har jo også måttet utholde flere beleiringer, er for tiden under restaurasjon, efter at det gjennom mange år har vært benyttet som kaserne og derunder lidd meget så vel ved omkalfatringer som annen vandalisme. Nå skal slottet igjen søkes brakt tilbake til sin gamle skikkelse, og heldigvis har alle de gamle tegninger vært oppbevart i Vatikanets bibliotek. Vi vandret om i slottets tomme saler, hvor man holdt på å få frem de gamle veggmalerier under kalkpussen, og vi måtte selvfølgelig beundre de vakre proporsjoner, men noe særlig dypt inntrykk efterlot ikke paveslottets indre. Og heller ikke Avignons mange kirker, til tross for deres megen gamle prakt og kostbare skatter.
St. Pierre-katedralens∗ fasade er dog praktfull – et vidunderlig kniplingsverk i stein, og inngangsportalen til Notre Dame de Dom[sic]∗ er bedårende. I denne har man også det høyst interessante gravmæle over avignonpaven Johan den 22∗, der døde i 1334.
Og en aften i måneskinn på plassen foran paveslottet, med blek sølvglans over dets gavler og tinder, med Borgiaenes gamle palé med dets rikt skulpturerte fasade på den annen side av plassen og med erkebiskoppaleet og Rocher des Doms∗ mørke tremasser i bakgrunnen, mens kalvariet med Kristus på korset på den høye, fremspringende terrasse foran Dom-katedralen tegner sin skarpe silhuett mot himmelen, som sendte han sitt siste døende blikk utover byen nedenfor, utover floden og dalen, er av de inntrykk, der for alltid er innprentet i ens sinn som en skjønnhetsåpenbaring av de sjeldne.
Og så skal man en eftermiddag ved solnedgang sette seg på utsiktsbenken oppe i det lille vakre parkanlegg på Rocher des Doms. Nettopp på den benk, hvor fru Fønss første gang så Thorbrøgger på hesteryggen nede på den grå, støvete landevei, der slynger seg langs Rhônes bredder.
Over oss den blyblå himmel uten en sky, så langt øyet rekker. Og så utsikten oppover Rhônedalen og over mot Villeneuve på den annen flodbredd i den nedgående sols brann, der kaster gyllen glans over Philip-le-Bel-tårnets∗ slanke profil, over kirkene og de gamle forvitrede hus og festningsverker i denne døde by, over Bellevues∗ mange villaer mellom olivenskogens mørke grønne oppe i høyden og langt i bakgrunnen Cevennerbjergenes∗ strenge barriere. Alt i alt et betagende og stemningsfullt skue. Hver eftermiddag har jeg tatt meg en tur ditopp og alltid er jeg under den samme fortryllelse og har vanskelig for å rive meg løs.
Jeg forstår ikke J.P. Jacobsen – for hvem det hele kun har fortonet seg som "lutter sultne og solpinte farver".
-----
I formiddag kjørte vi over til Villeneuve på den annen Rhônebredd. Villeneuve-lès-Avignon∗, der med sine øde gater og sine par tusen innbyggere nå ligger hen som en død by, var i det 14. århundre en rik by – nærmest som Avignons Versailles. Her hadde kardinalene sine palasser – vidunderlige rester: snart en portal, snart en rikt utstyrt fasade eller et gårdsinteriør med en kunstnerisk utført brønn vitner ennå om deres fordums prakt – og her holdt også de franske konger fra tid til annen hoff for å være i nærheten av det glimrende pavehoff i Avignon. Her residerte også guvernørene i Languedoc∗. Når man kommer over til den høyre Rhônebredd har man forlatt Provence og er i Languedoc.
Vår første visitt gjaldt byens ærverdige gamle katedral Saint-Pons∗, der skriver seg fra det 14. århundre og det til kirken støtende kloster, der skriver seg fra samme tid. Den gamle katedral rommer mange kunstverker, således i et av sidekapellene Philip de Champaignes∗ vakre maleri ”La visitation”∗. I sakristiet oppbevares den herligste elfenbensstatue av madonna med barnet av en ukjent kunstner fra det 14. århundre. Selv den stramme villukt fra den gamle sakristan, der tok denne skatt ut av dens gjemme for å vise oss den, og hvis veltalenhet om alle statuens skjønne detaljer var uten ende, kunne ikke hindre at vi lenge stod hensunkne i dyp beundring over dette sjeldne og skjønne kunstverk.
Fra katedralen gikk vi de få skritt bort til hospitalet∗. Vi ringte på, og en elskverdig gammel nonne åpnet for oss og viste oss rundt i det lille museum, der er knyttet til hospitalet, og som rommer mange vakre ting. Mest berømt er vel Pierre Mignards∗ maleri ”Sainte Roseline de Villeneuve”∗, til hvilket kunstneren har benyttet den skjønne markise de Ganges∗ som modell. Der er en ynde og fromhet over de vakre trekk, som hun står der med favnen full av roser, der virker, som om hun tross sin ungdom allerede er løst fra alt jordisk.
Den gamle nonne forteller oss hennes historie: Født i Avignon i 1636 av en fornem og rik slekt ble hun gift med markien av Castellane∗, der imidlertid døde fra henne efter få års ekteskap. Ved hoffet i Versailles vakte hun stor oppsikt ved sin skjønnhet og mildhet og gikk der under navnet av "la belle Provençale". Senere giftet hun seg med marki de Ganges∗. Dennes brødre tvang henne til å forandre sitt testament, hvor hun hadde innsatt sin mor som hovedarving, til fordel for mannens slekt og søkte senere å forgifte henne. Da dette mislyktes, og hun flyktet, ble hun innhentet av abbé de Ganges∗ i den bondegård, hvor hun hadde søkt sin tilflukt, og stukket ned. Hun ble kun 31 år gammel. Prosessen mot hennes mordere er en av de interessanteste rettssaker fra Ludvig 14s tid.
Pierre Mignard er ved siden av Le Brun∗ en av de fortreffeligste malere fra Ludvig 14s tid – særlig hans portretter gjorde stor lykke i samtiden, og hans kunst har også stått seg for eftertidens dom. I kirkene og i samlinger her nede var der en rekke av hans bilder.
Museet rommer også pave Innocent 6s∗ vakre gravmæle, der er ført hit fra det av ham bygde praktfulle karteuserkloster Val de Benediction∗, hvor han efter sitt eget ønske ble begravet. Klosteret ligger nå i ruiner, som så mange andre kirkelige bygninger ødelagt av sansculottene∗ under revolusjonen, og det herlige gravmæle, der er en verdig pendant til Johan 22s i Notre Dame de Dom i Avignon, ble efter klosterets ødeleggelse og like til ut i 30-årene i forrige århundre benyttet som kaninstall, inntil det ble overført til museet.
I selve klosteret er der nå få rester av dets fordums prakt. Enkelte deler er dog ennå bevart og gir oss et levende inntrykk av, hva det engang har vært. Flere av klosterets korridorer er som små gater, og arbeidere og fattigfolk har sine boliger der. Efter hvert som leiene forfaller, blir de imidlertid ikke fornyet, da ruinene nå skal bevares som "monument historique".
Noenlunde bevart er dog ennå den gamle klosterkirke, den monumentale fontene, flere arkader og det lille nydelige kapell med gamle fresker fra det 14. århundre, angivelig malt av Simon de Lyon∗.
Da vi forlot Villeneuve, stod solen ennå høyt på himmelen og kastet sin gyldne glans over Avignons palasser og tårn på den annen side [av] floden. I det hele kan man vel si, at Avignon tar seg best ut fra Villeneuve en formiddag i sol, og Villeneuve bør sees fra Avignon en eftermiddag ved solnedgang.