Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1921
Brussel, 12. september 1921
Det gamle palé ved Petit Sablon∗, der engang huset grev Egmont∗, men som senere kom i den fyrstelige familie Arenbergs∗ besittelse, og som inneholdt en ikke stor, men fortrinnlig samling av gammel flamsk malerkunst, er nå gått over til byen Brussel og tatt i bruk som embetskontorer m.v. og lukket for publikum. Dets eier, prinsen av Arenberg∗, der var keiser Wilhelms∗ gode venn, måtte tvunget av opinionen flykte fra Belgia mistenkt for forbindelse med fienden. Han har også efter krigen foretrukket å bli boende i Tyskland og solgt sitt palé til byen. Maleriene har han, efter hva jeg forsto, tatt med seg til sitt nye fedreland.
-----
Man merker lite til, at byen i det ytre har lidd noe under tyskernes 4-årige okkupasjon. En unntakelse danner dog byens stolthet, dets Palais de Justice∗. Den kolossale kopperport, der dekket hovedinngangen til justispalasset, og som var et kunstverk, har tyskerne bortført for å smelte den om i krigsøyemed, og hele bygningen bærer spor av, at den under krigen har vært benyttet som kaserne. De praktfulle rettssaler har vært brukt som sovesaler og kjøkkener, og de fine parkettgulvene var som følge derav helt ødelagte. Alt hva der var av lær – like til setene i de høystærverdige herrers dommerstoler – var sprettet av for også å benyttes av tyskerne i krigsøyemed. Den rettsbetjent, der viste oss om, hadde den hele tid et medlidende skuldertrekk, der virket helt komisk, som han sa: Herregud, kan De vente annet av les Boches∗.
-----
Det moderne Belgias mest fremragende kunstner på den bildende kunsts område er vel den i begynnelsen av århundredet avdøde billedhugger Constantin Meunier∗, der også var en begavet maler. Da jeg sist besøkte Palais des Beaux Arts∗ her fantes han, så vidt jeg erindrer, kun representert ved en del historiske malerier og den store gruppe ”Le grisou”∗, der fremstiller en mor ved sin sønns – en minearbeiders – lik, et verk av gripende virkning. Senere har jeg jo sett flere av hans billedhuggerarbeider i glyptoteket i Kjøbenhavn og i den første sal i Palais des Beaux Arts har nå en rekke av denne geniale billedhuggers arbeider funnet sin plass. Det kan vel trygt sies, at Meunier er skaperen av den moderne arbeiderskikkelse i kunsten. Det er grupper og relieffer og enkeltstående figurer. Meunier har fra sitt årelange opphold i gruvebyene omkring Liège og Charleroi fått et uutslettelig inntrykk av arbeidets store slit og av og til også av litt av dets egenartede poesi. Disse hans moderne arbeiderskikkelser har i linjene meget av den antikke kunsts atlettyper, men er realistisk utformet og de gir en dypt rammende karakteristikk av industriarbeiderens slitsomme liv, som må gripe enhver, der har sinnet opplatt for å føle med dem, der lever på livets skyggeside. Også relieffene med de ypperlige storladne arbeidertyper virker betagende.
Også i hans malerier fra forrige århundres siste desennium er det motiver fra disse kulldistrikter, der behersker hans kunst. Naturen og det sosiale liv her er det hans pensel gjengir. Kulldynger og masovner og arbeiderne i det daglige slit.
Meunier kan kanskje på en måte sies å være den bildende kunsts Zola∗, men mer sympatisk og med mer storladen poesi over sitt verk. Og derfor mer talende til menneskenes hjerter.
Og stadig har jeg vært innom museet for å fordype meg i Constantin Meuniers skulpturverker.