Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1921




Brussel, 11. september 1921

Grand Hotel Britannique

Vi hadde en herlig overfart over Nordsjøen. Blikkstille og varmt. Den siste aften, da vi nærmet oss den hollandske kyst, var det så lunt og stille, at vi kunne sitte oppe på dekket uten overtøy. Vi hadde også meget hyggelig selskap, blant passasjerene var fru Kis Schweigaard og datter.

Efter et par timers opphold i Antwerpen fortsatte vi straks til Brussel, hvor vi efter minister Irgens'' anbefaling tok inn i dette noe gammeldagse, men hyggelige hotell, der ligger like ved det kgl. slott, og hvor vi har fått et utmerket værelse ut mot Place du Trone.

Efter å ha inntatt vår dejeuner spaserte vi nedover mot la ville basse for straks å kunne nyte gjensynet med Le Grand Place, som vel er noe av det skjønneste, noen hovedstad kan oppvise.

Da vi passerte Place Royale, svippet vi innom kirken St. Jacques. Mens vi gikk omkring der, kom kirkens prest mot oss og begynte en samtale. Da han hørte, vi var fra Norge, spurte han straks, om vi kjente madame Irgens, og da jeg kunne berette, at jeg nettopp hadde vært sammen med henne på fjellet i Norge, ble han meget henrykt og utbredte seg i det lange og brede om, hvilken sjarmant dame hun var. Derefter begynte han å skjelle tyskerne ut. De hadde stjålet hans store og sjeldne frimerkesamling og også personlig behandlet ham slett, så han hadde sett seg nødt til å forlate sin kjære kirke under okkupasjonen. Til slutt viste han oss kirkens severdigheter, der for øvrig var av svært liten interesse, vesentlig noen nye og lite gode malerier fra 70–80 årene i forrige århundre.

Da vi kom ut på kirketrappen og så utover la ville basse, hvor solen la gyllen glans over La Gudule-kirkens høye tårn, og hvor det ærverdige rådhus'' slanke spir tegnet seg skarpt mot den blå himmel strakte pateren, idet han sa oss farvel, hånden utover mot byen og utbrøt patetisk: ”Quelle beauté! Quelle richesse! Dieu soit loué qu''elle reste intacte.”

Og da vi efter å ha lagt veien nedover rue Montagne de la Cour og nådde hen til Le Grand Place med rådhuset og de vidunderlige laugshus som omgir plassen, og sto hensunken i stum beundring, var vår første tanke en takk for at krigens blinde guder dog hadde skånt disse herlige kunstverker i stein, som aldri kunne erstattes. Hvor ofte hadde ikke tyskerne truet med død og ødeleggelse av all denne skjønnhet, når de trodde å merke tross og ulydighet hos byens innvånere. Her i rådhuset var det jo den tyske overledelse straks fra troppenes innmarsj hadde sitt standkvarter, og her på plassen, hvor blomsterselgerskene ellers holder til huse, sto de tyske kanoner plasserte med munningene mot de gamle praktbygninger, mens troppene gjorde sine parademarsjer over de gamle brosteinene for rett å imponere den terroriserte brusselbefolkning. Og mine tanker gikk hen til den prektige brusselborgermester Adolph Max, der fra den tunge dag, han vandret den tyske hær i møte og overleverte den byens nøkler, alltid opptrådte fast og korrekt, advarte sine borgere mot enhver provokasjon, men når deres rett trådtes for nær, avga sine flammende protester mot det tyske overmot og rettskrenkelse, og som derfor til slutt ble arrestert og som fange sendt til Tyskland.

Henimot solnedgang nådde vi ned til den store boulevarden, hvor der var et intenst liv i den varme sommeraften. Vi inntok vår middag i hotel Metropole, hvor vi hadde bodd under vårt forrige opphold i Brussel, og hvor kjøkkenet var like utmerket. Ved bordet ved siden av oss dinerte Mr. og Mrs. Asquith, den tidligere engelske premierminister og hans efter utgivelsen av sine memoirer så meget omtalte frue. Mr. Asquith var en usedvanlig vakker mann med et skarpt markert ansikt under en manke av hvitt hår, og med noen sterkt blå øyne, der av og til hadde stålets skarphet, men så ofte igjen ble drømmende som gode barneøyne. Av Mrs. Asquiths skjønnhet var der kun rester tilbake, håret var farget gyllent og tusjpenselen var sterkt anvendt under øynene, men ingen kunstner kan jo kalle ungdommen tilbake.

-----

Hver morgen, mens vi kler oss på, passerer regimenter forbi våre vinduer med klingende spill. Og også ellers under vår ferd rundt i byen passerer vi soldater, til hest og til fots, som skal ut til øvelsesplassene eller kommer tilbake fra disse. Gatelivet preges foruten av masser av prester av de mange offiserer i de nye kledelige brune kakiuniformer, som også soldatene bruker. Man kan skjønne, at også Belgia er blitt en militærstat. Når jeg ser de kjekke, vel disiplinerte og stramme soldater vi passerer her, må jeg tenke på forskjellen fra 1913, da jeg sist var i Belgia, og hvor jeg i Antwerpen så fulle, ravende soldater midt på de mest beferdede boulevarder, uten at det lot til å vekke særlig anstøt.

At Belgia er et av Europas mest katolske land, visste jeg jo forut. Det er jo vesentlig katolikkene, der har hatt makten også i landets politiske liv. I dag fikk vi anledning til å overvære en av de største katolske demonstrasjoner, som landet har oppvist i de siste hundrer av år: den høytidelige kroning av den gamle statue Notre Dame de la Paix, der står i den gamle kirke St. Nicolas. Kronen var skjenket av paven, og de i den innfattede edle steiner og perler av den belgiske adels damer, og kroningen ble foretatt av den fra krigen så bekjente erkebiskop i Malines, kardinal Mercier.

Den største kirkelige prosesjon, der har vært sett i Brussel på 500 år, passerte gjennom byens hovedgater. Vi hadde fått plass i rue Royale, og det tok mer enn 1 time, førenn den hele kortesje hadde passert. Det var virkelig som å oppleve et stykke middelalder. Det var jomfru Maria og engler og hele Kristi liv og lidelseshistorie i levende bilder, det var alle kirkenes bannere og faner, hele det belgiske presteskap og misjonærer – blant hvilke såes flere kinesere, Notre Dame de la Paix-statuen båret av munker av ordenen Mariae de St. Norbert, rektor magnificus ved universitetet i Louvain omgitt av universitetets øvrige professorer, og henimot slutningen av prosesjonen "le très Saint Sacrement" båret under en tronhimmel og like efter kardinal Mercier i sin røde kardinalkappe, hvis fliker bæres av kammerherrer. Da det hellige sakrament nærmet seg og man så kardinal Merciers høye skikkelse, der raget høyt opp over mengden, og hans skarpe profil, falt mengden ned på kne på gaten. Og selv de ikkekatolske blottet hodene og man hørte dem uvilkårlig rope ut: "Ah quelle tête intelligente, quel homme!" Vi ble alle uvilkårlig grepne av øyeblikkets stemningsfullhet. Kardinal Mercier var under krigen Belgias mektigste mann. Hans ord om den urett og krenkelse, der ble tilføyd hans fedreland, lød ut over hele verden, og selv tyskerne våget ikke å stoppe hans munn eller legge hånd på hans person. Også i det ytre var han en imponerende skikkelse, som hvor som helst ville vekke oppmerksomhet og beundring.

Sist i prosesjonen kom medlemmene av ministeriet med ministerpresident Carton de Wiart i spissen i snippkjole og med ordener, og en hel del av deputertkammerets medlemmer sluttet toget.

Det hele var et malerisk skue og virkelig betagende på sin vis – en opplevelse man sent vil glemme. Og en demonstrasjon, der viste, hvilken overordentlig makt den katolske kirke ennå har. Jeg hadde ikke tenkt meg muligheten av, at et høyt ansett universitets professorer og ledende statsmenn i vår tid deltok i den art av kirkelige demonstrasjoner som kroningen av et jomfru Maria-bilde.

-----

Efter å ha hvilt oss litt og spist vår dejeuner tok vi hen til Musée Wiertz, som vi gud vet av hvilken grunn ikke besøkte under vårt forrige opphold her.

Antoine Wiertz, der levde i første halvdel av forrige århundre (han døde i 1865), må vel sies å være en av de eiendommeligste og mest særpregede malere fra denne periode. Han ligner ingen annen. Hele hans livs arbeid er samlet i dette museum, der gjennom den siste periode av hans liv var hans atelier, og som byen Brussel hadde skjenket ham som sådant. Disse lerreter, hvorav mange er veldige som kun Rubens'', vitner om megen fantasi, om en genial ånd, men også om megen forskruddhet og atskillig sensasjon, som lite har med den store kunst å gjøre. Bare de mystiske titler på hans malerier – "Et avhugd hodes tanker og visjoner", "Et sekund efter døden", "Den skinndødes oppvåknen" og lignende – viser hvor denne kunstners fantasi og visjoner var sære og sykelige. Enkelte av disse bilder skal ses gjennom kikkhull, som var man i redselskabinettet i et vokskabinett.

I hans første bilder, hvor hans gigantiske fantasi og hans glimrende form ennå er beskjeftiget med helt normale susjetter, imponeres man av hans ånds kraft og flukt. Om man enn står nokså kald også overfor disse. Hans senere tendens- og tankemalerier vekker mer forundring enn beundring, om enn heller ikke hans geni her fornekter seg. Likesom den russiske maler Weretschagin hater han krigen. Og dette sitt hat har han fått ganske betegnende frem i flere av sine malerier. Således i det bilde han har kalt "Århundredets sivilisasjon", og som fremstiller plyndringen av en by under krig, og enda mer i "Scene fra helvete", hvor man ser Napoleons sorgfulle skikkelse, der i sine visjoner ser seg omgitt av kvinneskikkelser, preget av sorg og fortvilelse over tapet av sønner og menn, og som truende og forbannende knytter sine never mot ham. Det siste bilde er det, jeg lengst vil erindre av Wiertz'' hele produksjon, fordi her, til tross for at tendensen ligger klart i dagen, innhold og form og farger og den hele kunstneriske utførelse smelter sammen til et hele, der er preget av en stor kunstners fantasi og genialitet.

-----

I går aftes var vi i det store Alhambrateater og så en fransk operette, ”Mme Nelly”, med den franske skuespiller Felix Oudart som gjest. Den var flott oppsatt og ble spilt med megen varme og applomb. Og de opptredende hadde virkelig gode, klangfulle stemmer. Voilà tout.