Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1921
Brussel, 14. september 1921
Efter de mange dagers strålende solskinn begynte det å duskregne, da vi tidlig om morgenen, før fanden hadde fått sko på, i går reiste ned til jernbanestasjonen for å ta toget ut til Brugge∗. Da vi hadde passert Gent∗, begynte det å regne ordentlig, og da vi steg ut av toget i Brugge, høljet det ned og dertil kom en vestenstorm ute fra havet, så vi måtte ta en drosje for å føre oss de par skritt fra stasjonen til katedralen St. Sauveur∗.
Vi benyttet uværet til grundig å bese kirkens indre, som bød på langt mer av interesse enn dens ytre, og dens skattkammere og malerier, og da vi igjen bega oss ut i byen, hadde været bedaget seg, og senere hadde vi så noenlunde oppholdsvær, mens vi spaserte om i denne gamle og eiendommelige by, hvor skjønnhetsinntrykk føyer seg til skjønnhetsinntrykk, og hvor intet stygt eller banalt – som nesten alltid ellers er tilfelle – støter selv et kresent øye.
Byen med de mange kirker og klostre (Brugge er et av klerikalismens sterkeste støttepunkter), der rommer så megen prakt og så mange kirkelige kunstverker, men også byen med de mange praktfulle offentlige bygninger, hvis arkitektur er så stolt i sin borgerlige selvsikkerhet og så sterk i sin patrisiske selvfølelse, reminisenser fra byens storhetstid, da Brugge var en av Hansaens mektigste handelsplasser, hvortil alle Europas land sendte sine sendebud, og hvor grevene av Flandern∗ og senere de burgundiske hertuger∗ hadde sin residens.
Det var i det 14. og 15. århundre, at Brugge hadde sin blomstringstid. Her var midtpunktet for den engelske ullhandel, og her formidledes handelen mellom hanseatene og de italienske byer. Store rikdommer ble opphopet, og der ble levd et liv i glans og prakt. Borgerfruene i Brugge, i sine brokadekjoler og med de praktfulle kniplinger byen er bekjent for, syntes å overstråle selv de burgundiske hertuginner. Den gang sto byen ved sine havnebyer Damme∗ og Sluis∗ i direkte forbindelse med havet; da disse havner senere ble ubrukelige på grunn av tilsanding, tok Antwerpen havnen fra Brugge som Belgias viktigste handelsplass, og i det 16. århundre begynte dens dekadanse. Byen, som i sin glansperiode hadde 200 000 innbyggere – et mektig antall i den tid, rommer nå ikke mer enn 40 000 sjeler, hvorav 1/4-part skal være fattige, og resten for det meste rentierer og prelater.
Og der er nå tomt og øde i disse gater og langs de langsomt henrivende vemodige kanaler, der kranses av gamle hus med takkete gavler og gesimser av forvitret sandstein, med karnapper og spir, der vitner om så megen fordums herlighet, og som hvert for seg skaffer en så megen artistisk nytelse.
Vi passerte forbi hallene med sitt over 100 meter høye tårn, le Beffroi, hvorfra et herlig klokkespill lar sine toner lyde hvert kvarter ut over den døde by.
Efter at vi hadde spist en fortreffelig dejeuner i det gamle hotell Grand Hotel du Commerce∗ i rue St. Jacques, like ved den gamle kirke av samme navn, gikk vi ned til Place du Bourg∗. Omgitt som den er av Hotel de Ville∗ med sine 6 tårn og sin rike fasade med et utall av statuer forestillende de flanderske grever, av justispalasset, det gamle Greffe flamand∗, også prydet med en rekke statuer, den gamle ærverdige Hellige Blods kirke (chapelle de Saint-Sang)∗ – som så mange andre av Brugges kirker og palasser delvis ødelagt under revolusjonen av sansculottene∗, men senere restaurert – og endelig av justispalasset, der skriver seg fra så sent som begynnelsen av det 18. århundre, ble man helt betatt, da man kom inn på plassen. Man sto der med noe av det samme inntrykk, som når man kommer inn på Le Grand Place∗ i Brussel.
Det var vanskelig å løsrive seg. Men vi hadde kun denne eftermiddag, og vi skulle se bygningenes indre, og vi fartet videre til Notre Dame-kirken∗, til St. Johannes-hospitalet∗, hvis eksistens skriver seg helt fra det 12. århundre, og i hvis gårdsplass der finnes en liten bygning med noen av Memlings∗ beste verker, og endelig til byens lille malerimuseum, der rommer så meget god gammel flamsk kunst.
Selvfølgelig ble det for meget på en gang. Vi ble trette av å beundre og atter beundre, og det ene inntrykk slo nesten det annet i hjel. Men jeg besluttet meg til – hvis mulig – senere igjen å gjeste denne slumrende by, dette stykke middelalder, hvor kunst og minner og arkitektur på én gang taler til ens hjerte, fantasi og sanser med så mektig et språk, og hvor man kan glemme for en stund det moderne livs pjank og flitterstas – men da ikke for en dag, men mange dager.
Men ut av de mange inntrykk er der dog noen, der har festet seg: Porten og trappen til Chapelle de Saint-Sang med dens rike forgylling og snittverk i stein i flamboyantstil, madonnastatuen med barnet i Notre Dame-kirken, Karl den dristige∗ og hans datter Maria av Burgunds∗ gravmæle i forgylt bronse i et av samme kirkes sidekapeller, og hotel Gruuthuses∗ sjarmante fasade og last, but not least den hellige Ursulas∗ relikvieskrin med Memlings vidunderlige dekorasjon i St. Johannes-hospitalet.
Som den sto der i det rødliggylne skjær fra Notre Dame-kirkens rikt fargede ruter, madonnastatuen med barnet, kunne man ikke et øyeblikk være i tvil om, at den var skapt av en stor kunstner. Marias hode, som alvorlig og med noe av lidelsens majestet over seg, som ante hun den skjebne der ventet hennes vakre, kraftige gutt, som hun holder i hånden, og som støtter seg inn mot hennes kne.
De lærde strides om, hvorvidt statuen skyldes Michelangelo∗ selv eller en av hans elever. For oss andre spiller det mindre rolle. At det er noe av Michelangelos ånd over dette herlige skulpturverk, kan iallfall ikke bortdisputeres, om han enn kanskje har latt noen av sine elever gjøre noe av det manuelle arbeid.
I Brugges kirker og i museet ser man en rekke bilder av den flamske maler Frans Pourbus∗, der var født i Brugge og levde der og i Antwerpen i den siste halvdel av det 16. århundre. Han var meg tidligere helt ukjent. I alle fall har jeg ingen erindring om å [ha] sett noen av hans malerier. Hans religiøse bilder sa meg ikke meget og var lite særpregede; over hans portretter var der imidlertid noe visst håndfast og kraftig, der dog hadde en tilbøyelighet til å utarte til hårdhet og noe tørrhet.