Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1921
Kristiania, 20. juni 1921
Vi har opplevd en ministerkrise, der for alle unntatt de innvidde i venstres styre kom som en stor overraskelse. Da der i Stortinget skulle bevilges til den store skolekommisjon, der var nedsatt i fjor av regjeringen efter Stortingets eget ønske, opptrådte plutselig hr. Olsen Nalum∗ med forslag om, at der ikke skulle bevilges noe til denne kgl. kommisjon, der var altfor tallrik, og hvor folkeskolelærerne på landet ikke var tilstrekkelig representert, og at der i stedet herfor skulle oppnevnes en kommisjon av Stortinget med færre medlemmer. Da der tidligere fra venstres side ikke var hørt et ord om misnøye med denne kommisjon, og den var nedsatt med akkurat like mange medlemmer, som den forrige kirkeminister hr. Løvland∗ hadde oppført på et i departementet efterlatt konsept, men han hadde ikke fått tid til å oppnevne den førenn sin avgang, er det en gitt ting, at denne manøver kun var et påskudd, og at venstres ønske var å styrte regjeringen, førenn traktatforholdene til vinlandene – som nå nærmet seg sin avslutning – var brakt i havn, og selv å sitte med makten, når valgene til høsten skal finne sted. Regjeringen hadde ved sin faste opptreden under jernbanestreiken i vinter og nå under storstreiken vunnet stor anseelse og popularitet innen store lag av befolkningen, og det kunne ikke venstre rolig se på, nå når valgene nærmet seg.
Hr. Nalums forslag var jo et slag i ansiktet på regjeringen og en uforskammethet, den ikke kunne finne seg i, så meget mer som skolekommisjonen allerede forlengst var trådt i virksomhet og allerede hadde utført en god del av sitt arbeid. Og den måtte selvfølgelig gjøre kabinettspørsmål på at bevilgningen ble gitt. Venstre, der jo selv er i mindretall, regnet på at det ville få sosialistenes støtte, da det jo ikke minst var regjeringens forutseenhet og bestemte opptreden under streiken, der hadde beredt dem nederlaget. Og den fikk de også, og sosialistrepresentanten hr. Wollnick∗ fra Kristiansand sa også likefrem, at når han stemte for hr. Nalums forslag, var det for å få hevn over regjeringen for dens opptreden under streiken.
At også et par representanter for Landmannsforbundet∗, der jo ved valgene til høsten skal opptre som eget parti, støttet hr. Nalums manøver, er ganske karakteristisk.
Efterat ministeriet Halvorsen∗, hvis levetid har vært ganske nøyaktig 1 år, hadde inngitt sin avskjedsansøkning, ble selvfølgelig hr. Gunnar Knudsen∗ kalt til kongen for å danne det nye ministerium.
Efter et møte i venstreforeningen henviste imidlertid Gunnar Knudsen kongen∗ til stiftamtmann Blehr∗. Det forlyder fra hold, der skulle kjenne litt, at man innen venstre ikke mer ønsker å styres av Gunnar Knudsens stahet og envishet, og at man under påskudd av at han trengtes i Stortinget, henstilt at Blehr fikk oppdraget å danne det nye ministerium. At Gunnar Knudsen selv lengtet tilbake til maktens hynder, er i alle fall ikke tvilsomt.
I hr. Blehrs munn var der ikke nei. Han er jo nå snart 75 år og faller for aldersgrensen. Selv om valgene går regjeringen imot, og han må gå av, blir det i alle fall med statsministers pensjon.
Hr. Blehr har som utenriksminister tatt dr. Arnold Ræstad∗, en yngre statsøkonom, der skal være dyktig på sitt område, men som jo i politikken er et ubeskrevet blad. Han er minister Wedels∗ protesjé, og efter hva minister Wedel har latt avisene tilflyte gjennom telegrambyrået, var han selv tilbudt utenriksministerstillingen, men fant å kunne gjøre sitt land bedre tjenester på den plass, han nå har, hvorfor han avslo tilbudet og anbefalte dr. Ræstad. Hr. Ræstad, der på det nettopp avholdte landsmøte av venstrepartiet er innvalgt i dettes styre, er medlem av den kommisjon, der er nedsatt for å søke å få i stand traktaten med vinlandene, og det fortelles, at han der inntok det standpunkt at man heller skulle gå til tollkrig enn fire noe på forbudspolitikken. Han er kommet fra små forhold og skal være av den mest uforfalskede strebertype.
Johan Ludvig Mowinckel∗, der har lidd martyriets kvaler ved å være utenfor politikken, da han ved siste valg ble kastet i Bergen, og som jo ikke yndes av Gunnar Knudsen, er av hr. Blehr betrodd handelsministerporteføljen. Hr. Aavatsmark∗ har igjen kunnet gli inn i forsvarsministeriet, og hr. Olsen Nalum∗ har som belønning for sin lite renslige aksjon mot det avgåtte ministerium fått kirkeministerstillingen.
En av venstres tro pressedrabanter, hr. Oftedal∗ – redaktøren av "Stavanger Aftenblad" – er blitt sosialminister og "venstres lys", landbruksminister i den Gunnar Knudsenske regjering hr. Five∗, er på ny utsett til denne stilling.
Den usympatiske sorenskriver Amundsen∗, der i 1909 ble valgt som høyres og frisinnede venstres representant i Salten, men som under sin stortingsferd efter mange vinglinger frem og tilbake gjorde kuvending og gikk over til det radikale venstre, skal forvalte justisministeriet.
Alt i alt må det vel sies, at den Blehrske regjering omfatter atskillig mer dyktighet enn den forrige Gunnar Knudsenske regjering og kanskje også har et noe mer moderat tilsnitt.