Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1921
April 1921
Nationaltheatret har nå oppført min kusine Nini Roll Ankers∗ skuespill "Kirken"∗. Et skuespill om krigen, og som foregår midt under krigen – i et land og på et sted, der ikke er nevnt.
Skuespillet har fått sitt navn fra det motiv, der ligger til grunn for forfatterinnens ledende tanker i det: Den offisielle kirkes fallitt ved ikke å ha gjort noe for å forhindre denne redselsfulle krig, fordi dens tjenere, da krigsluren gjallet, selv ble grepet av krigspsykosen og helt glemte den kristne kirkes lære om den store, alt tilgivende kjærlighet og velsignet krigen.
Og derfor roper prestens hustru til ham, som hadde forrådt kirkens hellige sak, idet teppet går ned for siste akt: "Da blodet og redselens time kom over jorden – da vendte millioner sitt åsyn mot kirkens spir og attrådde tegnet fra Deg – du kirkens tjener. Lengselen, den hellige lengselen efter Guds kjærlighet dirret i sjelen, der skulle møte den! Men Du fulgte ikke kallet, Du hørte ikke skriket. Til en skygge gjorde Du Deg – til et intet! Se din kirke er druknet i blod! Aldri mer reiser den seg – aldri mer!"
Det er et drama mot krigen Nini Anker har gitt oss – fordi den dreper det største og helligste, der skulle beherske menneskelivet; den store kjærlighet til alle mennesker, den kjærlighet, for hvilken der ikke eksisterer landegrenser og den store medfølelse, der ikke spør om rase eller nasjonalitet, alt dette, som nettopp er kvintessensen av Kristi lære.
Det er jo intet nytt, der her forkynnes, og det er for øvrig heller ikke dette, der nettopp interesserer en sterkest i hennes drama. Og kampen mellom presten, som representant for kirken, og hans hustru, som den i hvis sjel Mesterens ord om den store kjærlighet og den store tilgivelse har slått så dype røtter, at den behersker hele hennes følelses- og tankeliv, taper i kraft, fordi presten alene står der som et begrep og aldri taler og handler som et levende menneske. Forfatterinnen har ikke formådd å innblåse ham livets levende ånde, og derfor interesserer han oss ikke et øyeblikk. Alt, hva han gjør og sier, blir ord – og kun ord. Derved svekkes selve dramaets bærende tanke.
Hva der gir stykket verdi er tegningen av prestens frue, fru Cornelia, og vi følger med spent interesse hennes utvikling gjennom stykkets 2 første akter. Stykkets 3. akt er svak og uten synderlig interesse.
Fru Cornelia vil bli en av de skikkelser, man alltid vil huske. Hennes idealisme, hennes tro på kjærligheten og medfølelsen som de til slutt alt bestemmende makter i livet er så grenseløs, at man kunne fristes til å si, at den peker utover det virkelige liv, og dog er hun så dypt menneskelig. Intet ord, der kommer fra hennes lepper, lyder falskt eller unaturlig. Der er ikke plass for noen sentimentalitet eller unatur. Ordene kommer så stille og naturlige og menneskelige og derfor griper denne skikkelse oss fra første øyeblikk og holder oss fast i en stadig stigende spenning.
Fru Dybwad∗ ytet som fru Cornelia alt, hva hennes kunst eier av inderlighet og sjelfullhet. Hun gav oss moren par excellence, den oppofrende og selvforglemmende mor. Hvor hun sa det vakkert disse ord, som rommer hele hennes vesen: "Hva hjelper det, om jeg beholder hjemmet og fedrelandet og bjergene og solnedgangen, om jeg mister sønnene mine. Men jeg mister dem ikke! Ved grensen treffer de alle de andre – og far, og alle prestene følger med dem. Som en ild, vil ordet springe fra hjerte til hjerte der ute – tusener vil rekke hverandre hendene – millioner vil rope: Jeg dreper ikke min bror!"
Men hennes morskjærlighet er så vid og omfattende, at den ikke alene favner alle hennes egne barn, men også alle deres venner. Og ikke alene disse, også de ukjente, ja fienden. Da to fiendtlige soldater trenger inn i hennes hjem og sprer all krigens forherdethet og råhet innenfor dette fredelige tempel – en av dem voldtar endog hennes egen slektning og sønnens forlovede, og en av dem senere rammes av en fiendtlig kule og ligger døende der inne, verger hun ham, kneler ned ved hans side og legger hånden på hans panne, og da en av hennes egne roper til henne: "Men ser Du ikke? Men det er en av dem!" svarer hun stille: "Det er bare en sønn nå. Og han er alt drept."
Og i annen akt, da en av hennes landsmenn på hennes bønn om å rekke de fiendtlige fanger, de har tatt med seg, hånden, svarer, at det er for sent, utbryter hun: "For sent nå. Det er aldri for sent å begynne å bli god. Da er hvert minutt Guds hellige minutt. Gjør det gode, gjør det i dag. Det er ikke annet, gutter. Så enkelt er det, et barn kan fatte det."
Og endelig, da hun får beskjed om, at hennes elskede sønn Benedikt er drept. Et øyeblikk vakler hun. Men bare et øyeblikk... Så stiger fra hennes lepper denne vakre bønn: "Ha tålmodighet med meg – hjelp meg Gud å tilgi... å tilgi den blinde kule – som fant det reneste hjerte... hjelp meg å forlate ham, som ravet i mørke og skjøt. Og skjøt gutten min.. Og visste ikke, hva han gjorde ... Og var en sønn – en sønn som min lille sønn – som Benedikt. Likesom alle disse."
Det er, som budskap fra en ny tid, en tid vi dessverre ennå ikke skimter. Men kanskje vil menneskene engang gi Cornelia rett i, at forstanden er blitt avfeldig og farer vill. Men hjertet, det er det samme fra evighet av.
Skulle der noensinne vokse opp en menneskeslekt, der ville gjøre Omars ord til sine: Å elske menneskene er det vanskeligste, det er manns gjerning, det krever den høyeste styrke: Seierherrens. Vi er erobrere av et nytt hovmod: Ydmykhetens?.
Vi må bøye oss i takknemlighet og ærbødighet for fru Dybwad, der gjorde Cornelia så dypt menneskelig og levende for oss. Det er et minne for livet.
Hvor vidt omspennende dog hennes talent er – med samme troskap og lidenskap gir hun oss det inn av Euripides'' Medea og gjør denne antikke skjebnetragedie levende for oss, det neste gir hun oss like levende Nini Ankers Cornelia, det vidunderlige uttrykk for den selvforglemmende morsfølelse, der omfatter alle menneskebarn. Fra det aldri sluknende hat til den alt sitt eget tilsidesettende og oppofrende godhet og altomfattende kjærlighet. Så mange strenger har fru Dybwad på sin bue uten å gripe feil og med evne til å gi hver av dem sitt mest fulltonende uttrykk.
Og så var det på nippen, at fru Dybwad ikke kom til å spille Cornelia. Nini Anker fortalte meg, at hun, da hun ønsket, at fru Dybwad skulle spille Cornelia, sendte henne stykket til gjennomlesning. Og så ringte fru Dybwad opp i telefonen til henne, efterat hun hadde lest det og sa, at det var et meget interessant lesestykke, men at det ikke var tilstrekkelig dramatisk til å gjøre seg på scenen. Og hun gjorde lenge vanskeligheter med å spille Cornelia.
Underlig at en skuespillerinne kan dømme så feil om et stykke. Det griper på scenen langt mer enn ved lesningen, og det er scener i det, der virker så betagende, som få moderne skuespill gjør.
Det er nettopp dramatisk. Vi føres midt opp i krigen, lever med i den. Vi spares ikke for noen av dens redsler, vi hører skytingen og kanontordenen, vi ser soldatene stuper, rammet av fiendtlige kuler, vi hører skrikene av den voldtatte unge pike. Vi ser ungdommen dra ut i krigen, bort fra foreldre, venner og sin elskede, til ukjente lidelser og sorg. Opptrinnene kommer fort og voldsomt. Der dveles ikke ved dem med noen slags falsk sentimentalitet. Og vi beveges derfor kanskje så meget mer. Jeg kan ikke erindre å ha overvært noen forestilling, hvor lommetørklene var så flittig i bruk hos gamle og unge, damer og herrer.
De unge krigere er fortreffelig tegnet og individualiserte. Og de unge skuespillere, flere av dem hittil temmelig ukjente, var øyensynlig inspirert av deres roller. En av dem, hr. Frogg∗, der spiller Benedikt, har jeg aldri sett tidligere på scenen, men det var en liten åpenbaring å høre, hvor naturlig og samtidig inderlig og følt hans replikker i avskjedsscenen med Magdalena, hans forlovede, da han skal dra ut i krigen, lød.
Halfdan Christensen∗ hadde som iscenesetter og instruktør av dette vanskelige stykke sin store del i suksessen.