Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1921
20. mars 1921
Årets store teaterbegivenhet; oppførelsen av Shakespeares ”Hamlet”∗ med Ingolf Schanche∗ i tittelrollen har nå funnet sted, og fra publikums og pressens side er der fremkommet de varmeste lovord språket rommer, over Schanches Hamlet. At forestillingen for øvrig var slett, synes der å være noenlunde samstemmighet om. Det er da heller ikke tvilsomt, at det er Ingolf Schancke, der bærer hele forestillingen – og til tross for alt gjør den til en av de interessanteste teaterbegivenheter her hjemme i de senere år. Hans ytre er glimrende; ung, vakker, smidig og med de melankolsk drømmende øyne, som tar sinnene fangen. Ikke et øyeblikk glipper teknikken for ham. Ikke en bevegelse, der ikke er plastisk, ikke en stilling, der ikke samtidig synes naturlig og kunstnerisk avstemt. Hans oppfatning av rollen viser, at hans intelligens ikke et øyeblikk har sviktet ham. Og dog? Noe manglet der – den gnist, der får andres hjerter til å banke i takt med kunstnerens eget, og som er all sann kunsts evige mål. Punktet over i-en manglet. Man forlot teateret full av beundring, men med sitt hjerte og sine nerver i uforstyrret likevekt. Sjelfull er ikke Schanches kunst som Hamlet.
Schanche hadde også iscenesatt stykket og vært instruktør. Her har han vært lite heldig. Iscenesetningens enkelhet – vesentlig ved draperier – var tiltalende, men instruksjonen hadde slått brist, ti over de øvrige skuespillere var der intet av stykkets ånd. Ofelia spiltes av frk. Schjelderup∗, komponistens datter, født og oppvokst i Dresden, der er debutantinne og ikke engang kan tale vårt språk rent. Hun var likefrem ulidelig, og vanviddsscenen, der med god grunn kunne være forkortet – istedenfor andre scener, der var sløyfet, virket kun kjedelig og trettende. Denne scene, der burde være fylt av den sarteste poesi, virket på meg helt forstemmende. Men det må villig innrømmes, at det var en altfor stor kjempeoppgave selv for den dyktigste skuespiller å påta seg både å spille hovedrollen og instruere og sette stykket i scene. Der måtte bli brist.
Da jeg gikk hjem, steg uvilkårlig et minne fra min første studenttid frem: Den første Hamlet-forestilling jeg så – i den gamle fjælebod på den annen side av gaten, Tivolis gamle teater∗ – med den svenske skuespiller August Lindberg∗ som Hamlet og hans senere hustru∗ som Ofelia. Det var tarvelige omgivelser, men Shakespeares egen ånd hvilte over forestillingen, og August Lindberg fikk det grep om våre hjerter, der gjorde aftenen til en høytid. Nå vel, det kan være jeg var ung, og sinnet mer mottakelig, men jeg tror det ikke. Ti August Lindbergs kunst var sjelfull kunst.
-----
Mr. de Féraudy∗ fra Théâtre Français∗ har med en trupp franske skuespillere på Nationaltheatret gitt 3 forestillinger: Også om disse forestillinger gjelder det – jeg fikk for øvrig kun anledning til å se de to moderne stykker – at det kun var de Féraudy, der interesserte, de øvrige var helt likegyldige. Féraudys spill som Isidore Lachet i ”Les affaires sont les affaires”∗ var imidlertid en opplevelse av de sjeldne. Straks han viste seg på scenen, behersket han den helt. Med de enkleste og mest diskre midler gav han oss den moderne oppkomling og "richard" – en type de senere år har frembrakt flere av enn formodentlig noensinne tidligere – så spillevende, at man hadde en følelse av å være midt oppe i livet selv og ikke i et teater. Han fikk frem alle parvenyens latterlige og foraktelige sider, men ikke mindre mesterlig også de gode sider og det dypt menneskelige i denne til tross for alt ikke helt alminnelige mann. Hvor var han ikke rørende i scenen med sønnen, hvor farsstoltheten, forfengeligheten over den unge manns mondene liv og forbindelser i sosieteten og samtidig det rike hjertelag (som) bryter frem i alle nyanser. Det var den virkelig store kunst, et spill sterkt i sine hovedtrekk og sant og følt i alle de minste detaljer. Et stykke av det virkelige liv, som man ikke vil glemme.
Mens "Les affaires sont les affaires" er et virkelig dikterverk, er Henri Batailles∗ "Poliche"∗ kun et teaterstykke. Og Féraudys Poliche var også en skuffelse. Han er altfor gammel til rollen, og da han også forsmår ved ytre midler å søke å gjøre seg yngre – han var neppe nok sminket – virket han som den forelskede "Poliche" usmakelig og senil. Naturligvis var der også her en rekke glimrende enkeltheter, som man måtte beundre, men helhetsinntrykket sviktet. Jeg var ved oppførelsen av "Poliche" den franske ministers∗ gjest i fremmedlosjen, og da man fra den plass, jeg her hadde, både så og hørte dårlig, er det mulig, at også dette medvirket til, at jeg hadde vanskelig for å nyte forestillingen.
Efter forestillingen i fredags hadde de franske foreninger∗ her arrangert en supé for Féraudy og de mer fremragende medlemmer av hans selskap i det nye hotell Bristol∗. Da Féraudy kom like før vi gikk til bords og forsvant umiddelbart efter supeen, fikk jeg kun anledning til å tale et par ord med ham. Han virket nærmest som en snill gammel onkel. Ved supeen var jeg plassert mellom skuespillerinnene madame Glineaux∗ og madame Marsan∗, der begge var meget livlige og underholdende. De hadde begge ikke lovord nok for å fremheve, hvilket fint og elskverdig menneske, Féraudy var.
Festen var nydelig arrangert. Det usedvanlig brede bord bugnet av blomster i de franske farver, og Alliance Françaises president, professor Francis Bull∗, holdt en vakker tale for Féraudy, der under hele talen gaflet i seg av den for øvrig utmerkede kalkun, der servertes. I Frankrike hoder man jo først talene ved desserten, og Féraudy ville vel ikke la den gode kalkun bli kald.
Efterpå danset ungdommen, og den hele fest var meget belivet.
Mr. Féraudy var meget opptatt av, at han i mai eller juni skal kreere doktor Stockmanns rolle i "en Folkefiende" på Théâtre Français. Det er første gang, et stykke av Ibsen spilles på den franske nasjonalscene, der jo sjelden eller aldri åpner sine porter for utenlandske diktverk, i alle fall så lenge de ikke har fått den patina over seg, der kan føre dem inn under begrepet "klassisk litteratur". Men dertil er de Ibsenske dramaer jo ennå for ferske.