Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1920
Kristiania, 3. november 1920
På Nationaltheatret oppføres i denne tid den unge islandske forfatter Gudmundur Kambans∗ skuespill "Vi mordere"∗. Det var en interessant forestilling, ikke minst fordi den gav fru Dybwad∗ anledning til i den kvinnelige hovedrolle å spille på alle sitt talents mange strenger. Hennes geni utfolder seg ennå like rikt som noensinne, og det synes som årene går sporløst forbi henne. Hadde (hun) behersket et verdensspråk, ville hun utvilsomt bli nevnt sammen med tidens største scenekunstnere og på like linje med Duse∗, Sarah Bernhardt∗ og Réjane∗. I sjelfullhet og intelligens står hun helt ved siden av Suzanne Desprès∗, som jeg for min del setter like høyt som de 3 forannevnte.
Fru Dybwad hadde åpenbart også virket inspirerende på hr. Oddvar∗, der spilte Mr. McIntyre, og som virket helt illuderende både ved sin kraft og sin inderlighet, hvilket denne skuespiller sjelden gjør.
Skuespillet er et ekteskapsdrama og inneholder atskillige fine psykologiske iakttakelser og er, uten å virke særlig betydelig, meget behendig og dramatisk satt sammen.
I aftenens program var inntatt en meddelelse fra forfatteren om, at hans egentlige mening med stykket er å vise, at de, som dømmes og behandles som mordere, ofte er uten egentlig skyld, og at deres plass ikke burde være i fengslet. Denne forfatters hensikt går imidlertid, i et hvert fall som stykket spilles her, tilskueren ganske forbi. Det er de sjelelige momenter i forholdet mellom ektefellene, der interesserer og holder vårt sinn fangen, og det er også dette og dette alene, der gir stykket dets dikteriske verdi.
Handlingen foregår i New York, men kunne for den saks skyld foregå hvor som helst.
Hr. Kamban, der er kommet her opp for å se sitt stykke oppført, holdt i forgårs et foredrag om Oscar Wilde∗. Han taler lett og godt og det danske språk med den islandske akcent virker flatterende. Hr. Kambans foredrag kastet intet særlig nytt lys over personen Oscar Wilde eller over hans diktning, den siste berørte Kamban overhodet kun flyktig. Oscar Wildes skjønnhetsglede og skjønnhetsdyrkelse, hans dandymessige vesen og kåte tunge og hans sjarmerende konversasjon, som de, der kjente ham personlig, betegner som noe av det beste og det største, de har opplevet, er jo så vel kjent, at det er vanskelig å gi nye bidrag.
Den vesentlige del av foredraget handlet om den skammelige prosess mot dikteren, og til å belyse dette justismord hadde hr. Kamban samlet atskillige momenter, der hittil hadde vært ukjent for meg i alle fall. Det var med en harmfull indignasjon, der av og til kunne stige til patos, han behandlet engelsk rettspleie og særlig den dommer, der hadde ledet prosessen, og som for oss jurister gav et sørgelig innblikk i, hvor forsvarsløst egentlig en anklaget var stilt ved en engelsk domstol ved århundreskiftet, særlig fordi dommeren ikke inntok den objektive stilling, all moderne straffeprosess tilsier ham.