Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1920
Kristiania, 29.oktober 1920
Den økonomiske depresjon er stadig voksende her hjemme. Til tross for de betydelige lån det har lyktes staten og Kristiania kommune å erholde i Amerika, står vår valuta i Amerika og England like slett. Vår krone er nå også kommet under den danske.
Kursene på bank- og industriaksjer er stadig i synkende. Forleden kom så den overraskende nyhet, at et av våre mektigste aksjeselskaper, Det oversjøiske Compagni∗, der har en aksjekapital på 24 millioner kroner, er i vanskeligheter på grunn av et av dets datterselskapers sukkerspekulasjoner på Java. Det skal dreie seg om et tap på 15–17 millioner, foranlediget ved de plutselig sterkt fallende sukkerpriser. Selskapets direksjon har latt allmennheten tilflyte meddelelse om at spekulasjonen er foretatt uten deres vitende. Selv om så skulle være tilfelle, hva der jo høres noe merkelig, og selv om morselskapet rent juridisk sett ikke skulle være ansvarlig for dette selskapets transaksjoner, er det jo en gitt ting, at morselskapet må betale, hvis det vil fortsette sin virksomhet. Ti ellers ville jo dets virksomhet, der nå omspenner så og si den hele verden, være dødsdømt, idet enhver tillit og enhver kreditt ellers ville være borte. Denne begivenhet vil nok dessverre også bidra til å øke mistilliten til den norske krone.
Det fortelles også – og det er visstnok ikke noen tvil om, at det er så – at de nikkelraffineringsverker∗, som for en del år siden anlaes i Kristiansand og senere i Canada under admiral Børresens ledelse, og hvori millioner av norsk kapital er interessert, er fallitt. De stadig synkende nikkelpriser og uheldige kontrakter med den engelske regjering skal være skylden heri.
Når hertil kommer misèren i det norske selskap for elektrokjemisk industri∗, i a/s Bjølvefossen∗, i a/s Norsk Maskinindustri∗ m.fl. – alle store millionforetagender, vil man skjønne, at den sorgløse og ubeherskede optimisme, der har hersket i Norge under krigsårene, er avløst av en stadig tiltagende depresjon.
Vi er kommet så langt, at våre store tilgodehavender i utlandet er helt forduftet, og ved de siste oppgjør fra bankene viste det seg, at bankenes gjeld til utlandet var større enn deres tilgodehavender.
Under disse omstendigheter er det, at fhv. statsminister Knudsen∗ vil presse frem sitt forslag om ekstraordinær formuesskatt eller rettere sagt formueskonfiskasjon. Det skulle synes meningsløst at en mann med noenlunde finansiell innsikt finner, at i det øyeblikk landet mer enn noensinne har behov for sine produksjonsmidler for å skaffe inntekter, der kan skaffe skatter, beslaglegger selve disse produksjonsmidler. Det er en politikk, som det nok snart vil være klart hevner seg.
Når Gunnar Knudsen som enden på sin virksomhet efter å ha sittet ved roret gjennom alle disse år, hvor statens inntekter har flytt rikeligere enn noensinne, ser seg nødt til å foreslå formueskonfiskasjon for å noenlunde utavklare statens finanser, har han hermed selv felt dommen over sin lettsindige og uforutseende finanspolitikk gjennom disse 8 år. Det er kun krigsherjede land som Tyskland og Russland, der hittil er gått til så hårdhendte midler. I England, hvor regjeringen hadde tenkt på lignende skritt til dekning av sine kolossale krigsutgifter – og enda skulle så vidt vites kun krigsformuer angripes, var indignasjonen over et sånt forslag så sterk, at tanken øyeblikkelig ble oppgitt.