Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1920
29. april 1920
Der har vært atskillig misstemning mellom England og Frankrike i den senere tid med hensyn til, hvorledes de allierte skulle opptre overfor Tyskland. Da tyskerne i anledning av forholdene i Ruhr-distriktet sendte flere tropper dit enn fredstraktaten tillot, svarte Frankrike med å la sine okkupasjonstropper marsjere lengre inn i Tyskland og besette flere byer som Frankfurt a.M. og andre. Dette foranlediget en note fra Lloyd George∗ til Frankrike, der var holdt i en temmelig utfordrende tone. Bak Millerand∗ sto imidlertid det hele franske folk i enighet. England synes nå, da faren er over, å ville lukke øynene for Frankrikes utsatte stilling, der krever, at de til ethvert øyeblikk må opprettholde sin stilling i militær henseende. England, der har fått seg overlevert den tyske flåte, og nå i sin insulære stilling kan føle seg trygg fra ethvert overfall, og som har fått lite eller intet av krigens gru i eget land, har lett for å glemme, og dets handelsstand synes kun å være ivrig for hurtigst å bringe Tyskland således på fote, at den kan utnytte sine kommersielle interesser. Hva Frankrike har ofret og lidd med store og rike provinser lagt øde og sin hele industri ødelagt, synes nå å være på vei til å glemmes. Et nytt bevis på, hvor liten takknemlighet, der er å vente i denne verden, og at det kun er den hellige egoisme, man har å regne med i alle forhold. Det er trist, at den engelske kremmersjel så hurtig igjen skulle stikke sin hovfot frem.
Efter den konferanse, der nå har funnet sted i San Remo∗, synes det imidlertid, som enigheten igjen er gjenopprettet, og at Tysklands håp om å kunne spille de allierte ut imot hinannen vil være forgjeves. Det store råd har proklamert, at det vil stå fast på fredstraktatens grunn, og at Tyskland vil ha og rette seg derefter.
Hittil har jo Tyskland stort sett ikke foretatt (seg) noe for å oppfylle sine forpliktelser efter fredstraktaten, og man har således ennå ikke hatt anledning til å konstatere dets gode vilje.