Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1920
15. mars 1920
Efterretningene fra Tyskland lød i den senere tid ganske gunstige. Forholdene ble mer ordnet, og arbeiderne begynte efterhånden selv å innse, at de også hadde plikter til å være med på å gjenreise landet efter krigen, og at den stadige uro på arbeidsmarkedet, streiker og nedsettelse av arbeidsintensiteten i lengden også skadet deres interesser og var med til å skape den stadig økende dyrtid. At man ikke var noe særlig fornøyd med det sittende ministerium, der synes temmelig blottet for fremragende krefter, og det innen så godt som alle kretser, var visstnok så. Men det syntes, som man resignerte med den tanke, at det foreløpig var det eneste ministerium, som omstendighetene tillot, og et av dets medlemmer riksvernsministeren, sosialisten Noske∗, syntes iallfall å utfolde megen energi for å skaffe orden tilveie og undertrykke med kraftig hånd enhver oppblussing av spartakistiske uroligheter. Så forlød det plutselig, at regjeringen ville utsette avholdelsen av de nye valg, og at man førenn riksdagens oppløsning ville få den til å vedta en bestemmelse om, at republikkens president skulle velges av riksdagen og ikke som i konstitusjonen tidligere bestemt av folket selv. Og alltyskerne og de konservative, som mente, at dette var et trick mot general Hindenburgs∗ oppstillelse som presidentkandidat, som de på grunn av hans store popularitet innen alle kretser håpet å kunne sette igjennom, skrek opp og brukte sitt aller groveste skyts mot regjeringen, hvis posisjon ved de under Helfferich–Erzberger-prosessen∗ fremkomne opplysninger om sistnevnte herres – finansministerens – forskjellige mindre appetittlige manipulasjoner også var blitt en del svekket.
Det kom dog som en ren overraskelse, at et par av de alltyske∗ herrer ved hjelp av noen tusen tropper av den ennå ikke oppløste baltikumarmé ved et rent coup de main hadde satt seg i besittelse av regjeringsmakten og besatt de offentlige bygninger, samt at presidenten∗ og de fleste av regjeringens medlemmer straks over hals og hode var flyktet fra Berlin til Dresden i automobil.
Fra Dresden har de flyktede ministre oppfordret samtlige arbeidere til som en protest å begynne generalstreik, en oppfordring som selvfølgelig med glede efterkommes, og som selvfølgelig vil gi de uavhengige og spartakistene anledning til å fiske i rørt vann.
De to herrer, der har gjennomført denne revolusjon så lett og foreløpig ublodig er en temmelig ukjent generallandskapssekretær dr. Kapp∗ og den mer kjente general friherre von Lüttwitz∗. Men om de virkelig har noen støtte i større kretser i landet, er sikkert ytterst tvilsomt. Pæren var sikkert ennå ikke moden.