Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1919
Kristiania, 3. mars 1919
Vi har nettopp hatt en "weekend" tripp til våre venner Solbergs∗ på Kobbervik∗. Foruten oss var gjestene der den russiske general Holmsen∗, der er norskfødt, og hans frue født Bobrikoff, en datter av den "beryktede" russiske generalguvernør∗ i Finland, som ble myrdet av den finske student Schauman∗, en begivenhet som er foreviget i Tor Hedbergs∗ dramatiske skuespill "Johan Ulfstjerna"∗.
General Holmsen er en meget tiltalende personlighet, meget likefrem og meget meddelsom om sine mange opplevelser.
Han er født i nærheten av Fredrikstad, hvor han tilbrakte sine første barneår. Faren kom senere til Glasgow og derefter til Helsingfors, hvor sønnen fulgte med. Han kom som ungt menneske inn i det finske militærakademi (Finland hadde den gang en selvstendig hær), gikk ut av dette som nr. 1 og ble straks tilbudt stilling i den russiske hær, hvor han ved sin dyktighet avanserte meget hurtig. Han var i flere år russisk militærattaché først i Aten og senere i Konstantinopel. Allerede flere år før krigens utbrudd var han avansert til general. Han deltok i krigen, men ble fanget i slaget ved de masuriske sjøer. Han kjempet, så lenge der fantes ammunisjon, men da denne slapp opp, var der intet, der kunne hindre dette.
Efter et langt fangenskap slapp han ut og kom som krigsinvalid hit til Norge sammen med andre russiske offiserer, og tok opphold på Konnerud∗. Hans frue kom for å besøke ham her høsten 1917. Førenn hun kunne komme tilbake, var bolsjevikrevolusjonen brutt ut, og hun og barna kunne ikke vende tilbake til hjemmet i Petrograd. Senere er dette blitt plyndret, hvorved generalens sjeldne samling av orientalske våpen og tepper er gått tapt, og alle deres verdipapirer er også stjålet. Generalen har nå fått en liten post ved det norske Røde Kors'' avdeling for arbeidet for krigsfangene, og det er nok omtrent det eneste, de har å leve av. For vinteren har de fått lov til å bo på et landsted på Bygdø.
I sannhet en trist skjebne for en mann efter et langt og dådrikt liv. Men hans mot var ikke knekket. Tvert imot, han var full av iver og lyst til å ta fatt på nytt arbeid. Han følte seg overbevist om, at hvis ententen ville gi ham 400 000 gode og vel utrustede tropper, skulle han kunne underlegge seg hele Russland og vriste landet ut av bolsjevikenes jernhårde grep.
General Holmsen fortalte, at han forleden hadde truffet den tyske minister von Mutius∗ på Bygdøtrikken∗. De kjente hverandre fra Konstantinopel, hvor von Mutius hadde tjenestegjort ved den tyske ambassade, mens Holmsen var russisk militærattaché der. von Mutius var kommet bort til ham og hadde – med vanlig tysk taktfullhet – spurt, om hvorledes han trodde, det ville gå med bolsjevismen i Russland, hvortil Holmsen slagferdig hadde svart, at derom visste vel von Mutius bedre beskjed, da det jo var den tyske regjering, der selv hadde anstiftet bevegelsen og befordret Lenin∗ inn i Russland.