Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1919
Kristiania, 17. februar 1919
Min svigerinne Eleanor∗ kom med sin yngste sønn∗ for noen dager siden her opp fra Dresden. Hun selv hadde hatt det ganske godt med hensyn til levnetsmidler den siste tid, takket være sykekort og forbindelse med en kommisjonær, der skaffet varer fra landet til exorbitante (djevelske) priser. Men nøden og sulten var stor. En av hennes venninner – av den bekjente slekt von Arnim – hadde som regel kun to poteter og et glass vann til sin middag. Eleanor hadde hver aften innbudt en del til å spise hos seg.
Hennes sønn Theo∗ var med sitt regiment kommet tilbake til Dresden og befant seg legemlig vel. Men krigen hadde selvfølgelig efterlatt sine spor i hans sinn, og hans nerver var oppskaket, og han trengte til ro.
Revolusjonen i Sachsen og kongens∗ avsettelse var kommet nokså overraskende. Eleanor hadde vært på konsert med en av de sachsiske prinsesser, da en kammerherre hadde innfunnet seg og kalt henne tilbake til slottet i anledningen. Kongefamilien befant seg nå på et av sine slott i Schlesien.
Eleanors reise var gått nokså godt. Hun hadde i Berlin bodd i hotell Adlon∗, hvor der var et meget internasjonalt liv. Der bodde en rekke engelske, franske og amerikanske offiserer, der alltid ferdedes i uniform, og som ble utsøkt høflig behandlet av betjeningen. Levemåten på hotellet hadde vært utmerket, men dyr.
Jernbanene er i en ytterst miserabel tilstand, ingen oppvarming, vindusrutene istykker og trekket revet av setene. Som regel heller ingen opplysning. Eleanor hadde derfor ikke våget å ta per jernbane fra Berlin til Warnemünde, men leid en bil, der på en dag hadde ført henne dit.
Siden krigens utbrudd med Amerika hadde hun ingen penger fått derfra, og hadde hun ikke stått i vennskapsforhold med sjefsdirektøren i Dresdner Bank∗, skjønte hun ikke, hvorledes hun skulle ha klart seg. Han hadde forstrukket henne med alle de penger, hun ønsket i banken.
-----
Det gikk, som man kunne forutse. Hverken venstre eller sosialistene ville være med på en samlingsregjering av alle partier. Sosialistene stilte som en betingelse en akseptering av et helt sosialistisk program, hvilket jo realistisk var en avvisning.
Da en rekke presseorganer hadde tilkjennegitt, at Chr. Michelsen∗ formentlig var den eneste, der muligens kunne finne vei ut av uføret og samle partiene – han har nylig tilkjennegitt, at hans samfunnssyn under krigen er blitt betydelig radikalisert, foreslo stortingspresident Halvorsen∗ kongen å la ham tilkalle. Chr. Michelsen innfant seg også, men kunne efter en dags forløp melde Hans Majestet, at det heller ikke var lyktes ham å finne noen plattform for en regjeringsdannelse. Michelsen var som alltid rask i vendingen. Han innfant seg om morgenen i hovedstaden og kunne allerede om aftenen ryste dens støv av sine føtter. Hans program var øyeblikkelig vedtak av en ny valgordning og utskrivning av nye valg efter oppløsning av det nåværende storting. Høyre ga i det hele sin tilslutning til dette program, mens de to andre partier fremdeles avviste enhver tanke om samlingsregjering.
Med hensyn til den omhandlede radikalisering av Michelsens synsmåter vet ryktet å berette, at det dreier seg om avskaffelse av all arv utenfor mellom foreldre og barn og store og progressive avgifter også på denne.
Vi får således beholde det Gunnar Knudsenske ministerium∗ muligens med noen enkelte endringer. Kongen∗, som jeg var sammen med i en middag hos min svoger statsråd Mathiesen∗ på Linderud for noen uker siden, uttalte den gang, at efter hans mening var dette det rimeligste, således som situasjonen lå an, hvis man ikke kunne få istand en samlingsregjering. Noen utskiftninger vil der vel bli, idet man vel vil skille seg av med de herrer Abrahamsen∗ og Løvland∗, hvis respektive forbuds- og målrelasjoner utvilsomt bidrog til venstres nederlag ved valgene i høst.