Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1918
10. juli 1918
Der er mange fornemme russere, der i sin landflyktighet har søkt sin tilflukt hit. Blant disse er også fyrstinne Stephanie Dolgorouky∗ og hennes svigerdatter, fyrstinne Obolensky∗. Fyrstinne Dolgorouky eier store landstrekninger i Sibir, hvor der også finnes gullførende elver. Hun har villet ha en norsk ingeniør til å reise dit ut for å foreta nærmere undersøkelser, og i anledning av kontrakten med denne har hun flere ganger vært oppe på mitt kontor for å søke min assistanse. I går hadde hun innbudt meg til frokost på Grand Hotel, hvor foruten meg kun var hennes sekretær, der imidlertid kun talte og forsto russisk.
Fyrstinnen var i Petrograd så vel under marsrevolusjonen som under revolusjonen i fjor høst, da bolsjevikene kom til makten. Hun måtte da flykte til Moskva, hvor hun tok inn på et hotell. Noen dager efter var hotellet imidlertid av de hvite omdannet til en festning og maskingeværer anbrakt i værelsene til gaten. Efter en heftig kamp ble hotellet tatt av bolsjevikene, og fyrstinnen tilbrakte nå noen forferdelige dager nede i hotellets kjeller sammen med en hel del andre av de reisende, der bodde i hotellet. Ved hjelp av en av de rødes offiserer slapp hun ut under et vaktbytte om natten og kom seg ned til Rostov ved Don∗, hvor forholdene den gang ennå var forholdsvis rolige. Men det varte ikke lenge. Efter mange gjenvordigheter lyktes det henne ved hjelp av falsk pass å komme seg opp gjennom Russland til Finland og derfra å slippe over til Sverige.
Fyrstinnen ga en dramatisk skildring av de angstfulle dager og netter, hun hadde oppholdt seg i hotellet i Moskva, hvor hun opplevde episoder, der kunne få hårene til å reise seg på ens hode.
Man har fortalt, at det russiske aristokrati og høyere bursjoasi med glede så tyskernes innmarsj i Russland og kun ønsket, at de skulle rykke inn både i Petrograd og Moskva – for om mulig å gjøre en ende på bolsjevikenes herredømme og de dermed følgende redsler.
Fyrstinne Dolgorouky hatet imidlertid tyskerne av sitt ganske hjerte og var ikke et øyeblikk i tvil om, at så vel Lenin∗ som Trotzky∗ var tyskernes betalte agenter. Hun hadde selv sett, hvor Petrograd litt efter litt oversvømtes av tyske agenter, da Lenin vel var innstallert i Petrograd. På gatene holdtes åpenlyst taler, hvor tyskerne betegnedes som Russlands sanne venner, det uttaltes og at alt ville rette på seg, når man kun fikk fred med Tyskland. Og Kerenski∗ rørte i sin svakhet ikke en finger for å søke å hindre denne propaganda.
Fyrstinnen syntes, at der var mange tegn, som nå tydet på at bolsjevikenes dager var talte, og at folkets fedrelandskjærlighet igjen ville våkne, og om det vel ikke på ny ville tre inn i krigen, så dog søke å avkaste tyskernes utålelige åk.