Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1918
Kristiania, 2. juni 1918
Min venn Thorsten Laurin∗ og hans bror, forfatteren Carl Laurin∗, besøker for tiden Kristiania, vesentlig for å se den utstilling av gammel keramikk, der for tiden er arrangert i Kunstindustrimuseet∗ og de mange malerier av moderne franske malere, som vårt kunstmuseum∗ og de mange av krigen skapte rikmenn har ervervet til Norge.
Jeg hadde i går en liten supé for herrene, til hvilken jeg også hadde innbudt kunstmuseets direktør, herr Jens Thiis∗.
Ved kaffen ble der en meget belivet diskusjon om de finske forhold mellom Thiis og Carl Laurin. Laurin forsvarte på det mest energiske, at de "hvite" hadde tilkalt tysk hjelp for å slå ned den av de russiske bolsjeviker støttede "røde" bevegelse og skape orden og ro i landet, hva Thiis ikke kunne være enig i. At et lite land som Finland innbyr en stormakt til å blande seg inn i dets indre stridigheter, inneholder selvfølgelig – bortsett fra det usmakelige i å søke fremmed våpenhjelp mot egne landsmenn – en ganske overordentlig stor fare for landet selv og dets selvstendighet. Alle tegn tyder også på, at Finland nå nesten er å regne som en tysk vasallstat. Det finske senat og hr. Svinhufvud∗ må som takk for hjelpen danse efter den tyske pipe. Og det later også til, at finnene – uaktet det åpenlyst er dem meget imot – må sluke den bitre pille og innføre monarkiet og velge en tysk fyrste til konge∗.
At den finske røde garde ved sine plyndringer, hensiktsløse myrderier og alskens grusomheter og ved å motta hjelp fra bander av russiske soldater har brakt borgerpartiene – til hvilke for øvrig også mange av de mer klartseende sosialister har sluttet seg – til fortvilelse, er forståelig, og at de i fortvilelsen har søkt hjelpen, hvor de kunne finne den, kanskje også (er) tilgivelig. Laurin fortalte, at han under de verste tider i Finland hadde hatt brev fra en i alle fall tidligere så utpreget franskvennlig mann som professor Werner Söderhjelm∗, hvor denne i fortvilelse hadde utropt: "Bare ikke også nå tyskerne svikter oss". På den annen side må det erindres, at selve anføreren for den finske borgerhær, general Mannerheim∗, bestemt var imot at der anmodedes om hjelp av tyske tropper.
Laurin fortalte, at en av arbeiderne ved Norstedt & sønns∗ trykkeri hadde deltatt i krigen som frivillig i den hvite garde. En dag var de kommet til en finsk bondegård. Da de kom inn i stuen, møtte der dem et fryktelig syn. Mannen, konen og 4 voksne barn samt en liten pike lå døde rundt et bord med tungen fastspikret til bordplaten – den lille pike var ikke så stor, at hun fra gulvet nådde opp til bordplaten.
Det vitner jo om en råhet, der ingen grenser synes å kjennes, og som man neppe skulle tro mulig selv blant ville folkeslag.
Men de hvite synes jo også efter seieren å utnytte denne til et myrderi blant de røde – der jo dog også er deres landsmenn, der selv i borgerlige svenske blader og kretser er møtt med den største indignasjon.
Selv fra fremtredende finsk hold er der protestert mot de hvites opptreden mot de overvunne. Den kjente finske forretningsmann kammerherre von Linder∗ minner sine partifeller om, at de dog ikke selv er ganske uten skyld i, hva der er inntruffet. Han minner dem om deres overdådige og ødsle levnet – og han unntar ikke seg selv – midt under all den nød der har hersket blant den store befolkning rundt om dem. Og det er jo også en kjensgjerning, at for befolkningen som den finske har stridd mot nød og undertrykkelse gjennom lange tider. At de har vært besatt av en djevelsk hevnsyke, da de trodde, frihetens time var slått for dem, er derfor psykologisk forklarlig.
Dr. Jakob Thrap-Meyer∗ fortalte også, da han kom hjem fra sin finlandstur med den norske ambulanse, som vårt Røde Kors hadde sendt over, at i Finland regjerte overalt kun hatet. Sorg, lidelser og smerter, alt druknet i et hav av hat landsmenn imellom. Og han skjønte ikke, hvorledes det skulle ende.
Finnene har nå selv gitt seg inn under tysk protektorat. Hermed har de "meldt seg ut av Norden". Og det er et spørsmål, om en fra skandinavene så forskjellig rase noensinne har hørt hjemme der. Den tid, da den svensktalende del av nasjonen øvet den alt dominerende innflytelse i landet, er jo nå forbi. Det synes, som om finnenes hat også mot dem er så sterkt, at deres eksistens innen landets grenser er truet.