Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1918




Stockholm, 10. juni 1918

Grand Hotel

Jeg har vært her inne noen dager sammen med direktør Throne Holst. Sist vi var sammen i Stockholm, var for 2 år siden, og da var formålet for vår reise å få dannet et selskap med Freia som hovedaksjonær med det formål å oppføre en sjokoladefabrikk i nærheten av Stockholm. Det lyktes også, og aktiebolaget "Marabou" har sin fabrikkbygning i Sundbyberg ferdigbygd og fullt montert med maskiner. Men råstoffer for sjokoladefabrikasjonen er det umulig å få – hverken sukker eller kakao, og før en rom tid efter krigens slutning kan man vel heller ikke vente å få så tilstrekkelige kvanta, at det vil lønne seg å sette fabrikasjonen i gang. Da der har meldt seg liebhabere på fabrikkbygningen, der vil betale oss overpris, er målet for vår reise denne gang forhandlinger om et eventuelt salg. Vi vil ha oss godt betalt, og om forhandlingene til slutt vil lede til noe, er ennå ikke godt å si.

Her i Stockholm er ernæringsforholdene muligens enda vanskeligere enn i Kristiania. Her er lite kaffe og slett ikke smør. Dette visste vi for øvrig på forhånd, så vi av vårt provianteringsdepartement hadde fått tillatelse til å utføre litt av disse ting. Når unntas disse to ting, merker man intet savn i noen retning her i hotellet eller på de store restauranter. Menyene er ganske fortreffelige – og prisene både på mat og vin ligger under, hva der forlanges hjemme, og det for meget dårligere mat.

På Hasselbacken fikk vi en eksellent middag med alt hva hjertet kunne begjære av primeurs – asparges, jordbær og unge kyllinger blant meget annet, og i forgårs var vi direktør Almströms (direktøren ved Rörstrand porselensfabrikk) gjester til middag i Operakällaren, der ikke sto noe tilbake.

Og det er en behagelighet for en tid igjen å kunne føle seg som fri mennesker – få sin sup til smørgåsen og sin "avec" til kaffen. Besynderlig at der på ledende hold hjemme ikke vises synderlig interesse for å prøve systemet her med den individuelle kontroll, der later til å fungere utmerket. Jeg har i de dager, jeg har vært her inne, ikke sett et eneste beruset menneske, mens det hos oss med det absolutte forbud er et daglig syn.

Mens den reisende ikke får noe inntrykk av rasjoneringsvanskeligheter – så stiller det seg nok annerledes for den alminnelige mann. Badekonen i hotellet sa nettopp i dag, at der lides og sultes meget i Stockholm i det siste år. Efter det bilde, hun ga, må tilstanden her inne for så vidt være betydelig verre enn i Kristiania. Men at det i Sverige er forskjellig i de forskjellige byer – for ikke å tale om på landsorten, det fikk vi erfare ved vårt besøk i Uppsala i går. Ti her fikk vi både utmerket smør til vår lunsj i det hyggelige stadshotellet og en god kopp kaffe efter.

Dessverre var jo studentene allerede for noen dager siden ferdige med sitt semester, så Uppsala savnet sitt vanlige preg. Men der var jo ennå atskillige av dem å se i stadshotellets hage, hvor de satt og drakk kaffe med punsch med sine venninner. Flustret er dessverre stengt under krigen, så det vakre parti deromkring nå lå øde og folketomt, og Uppsala således denne gang ikke kunne vise oss et av de mest karakteristiske trekk i sin fysiognomi.

Men det var morsomt å gå rundt i den hyggelige gamle universitetsby med de mange gamle vakre hus, en herlig sommerdag var det med solen spillende i Fyrisåns glidende strøm.

Men hvilken skuffelse det var å gjense den gamle domkirke i restaurert skikkelse! Hele dens gamle karakteristiske preg med de to enkle runde tårn var vekk, og den restaurerende arkitekt hadde istedet forsynt den ærverdige kirke med en hel del spisse kransekaketårn. Arkitekten hr. Zettervall har virkelig meget på sin samvittighet og synes å ha søkt sine forbilder i de mange slette tyske restaureringsarbeider. Kirkens ytre virket nå nesten som en moderne kirkebygning, og hele den alderens patina, som før hvilte over dette historiske byggverk og ga det sin sjarm, var vekk.

Det er de gamle gravmæler i kirkens indre, som nå vesentlig fanger sinnet, og man kan ikke, når man passerer monumentene over alle disse lysende navn i Sveriges historie, som er stedt til hvile her, la være å tenke på, hvilken styrke, det må være for en nasjon, å ha en rekke synlige minner fra sin historie ned gjennom tidene. Det vil uvilkårlig vekke såvel nasjonalitetsfølelse som pietetsfølelse og ikke minst en æresfølelse og følelse av plikt overfor den nasjonale arv, der er efterlatt fra generasjon til generasjon.

Hvor uendelig fattig er vi ikke i så henseende i forhold til vårt naboland, og jeg er ikke i tvil om, at dette forhold kan merkes i hele tenkemåten og den politiske utvikling i vårt land.

Fra domkirken spaserte vi opp til Uppsala gamle slott, hvor nå eksellensen Hammarskjöld residerer som landshøvding over Uppsala län. Det virket velgjørende å se det gamle slott bevart i sin opprinnelige historiske skikkelse efter å ha iakttatt den sørgelige lemlestelse av Uppsala gamle domkirke.

-----

Jeg fikk i dag tid til mellom to møter å avlegge et lite besøk i Storkyrkan for å gjense Notkes herlige kunstverk, ”St. Göran og dragen”, og derefter å spasere litt om i de gamle bydeler rundt kirken, der inneholder noen av de interessanteste partier i Stockholms fysiognomi.

Mens vi har vært her har meddelelsen fra vestfronten vært forholdsvis beroligende. Tyskernes offensiv er igjen stanset opp, og Paris synes foreløpig ikke truet. Men det kan ikke nektes, at tyskerne er kommet et godt stykke frem på veien mot sitt mål. Og vil de allierte kunne makte å møte det neste støt og demme opp for stormfloden, førenn den amerikanske kontingent kan begynne å virke effektivt?