Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1918
April 1918
I et møte i Sorbonne den 1. mars, der avholdtes til minne om de elsass-lothringske deportertes protest mot den tyske anneksjon av disse provinser i 1871, ga utenriksministeren i det Clemenceau''ske ministerium, Stephen Pichon∗, noen opplysninger om de instruksjoner rikskansler Bethmann-Hollweg∗ ga den tyske ambassadør i Paris, baron de Schön∗, den 31. juli 1914, som har vakt den største oppsikt.
Bethmann Hollweg hadde gitt hr. von Schön i oppdrag å meddele den franske regjering den faretruende tilstand med hensyn til krig mellom Tyskland og Russland og å forespørre, om Frankrike i tilfelle ville bevare sin nøytralitet, idet han skulle kreve dets svar herpå innen en tidsfrist av 18 timer.
Dette er jo kjent fra den tyske hvitbok. Hva uteriksminister Pichon imidlertid ytterligere kunne opplyse var, at rikskanslerens telegram til den tyske ambassadør videre inneholdt følgende: "Hvis den franske regjering erklærer å ville forbli nøytral, har De å erklære like overfor denne, at vi ser oss nødt til å kreve som garanti for denne nøytralitet overleveringen av festningene Toul∗ og Verdun∗, som vi vil besette og som vi vil gi tilbake, når krigen med Russland er ført til ende."
Til en begynnelse skrek selvfølgelig den tyske presse opp om "sedvanlige franske løgner", men så vel den tyske regjering som det tyske offisielle blad Norddeutsche Allgemeine Zeitung∗ har senere måttet erkjenne telegrammets ekthet.
Man behøver vel ikke et mer sikkert vitnesbyrd enn dette for å være på det rene med, at Tyskland hadde bestemt og ville ha krigen. Herr Bethmann-Hollweg var selvfølgelig på det rene med, at ingen fransk regjering kunne eller ville gå med på et sånt forlangende. Et ærekjært folk ville ha nedkalt dødsdommen over seg, hvis det et øyeblikk kunne ha tenkt på å svikte sitt lands ære således. Tyskland skjønte selvfølgelig fullt ut dette. Og telegrammet viser derfor klart, at Tyskland ikke ville ha Frankrike nøytralt, det ville ha krigen med det.
Sammen med de avsløringer, som inneholdes i det av den tidligere tyske ambassadør i London, fyrst Lichnowsky∗, forfattede memorandum, der ved en del uheldige indiskresjoner er blitt tilgjengelig også utenfor Tyskland, vil det for fremtiden være et drepende bevis mot den tyske påstand om, at den er uten skyld i krigen og alene fører en forsvarskrig.
Fyrst Lichnowsky bekrefter i dette memorandum, at der virkelig ble avholdt et kronråd i Potsdam den 5. juli 1914, hvortil var innkalt ikke alene militære autoriteter, men også Tysklands diplomatiske representanter i de større land samt representanter for finans- og industriverdenen, og at der i dette kronråd ble besluttet med alle midler og støtte Østerrike og ikke å vike tilbake for en europeisk krig, for hvilken tidspunktet syntes Tyskland beleilig. Kun ønsket finansverdenen å trekke det avgjørende skritt noe ut, for at den kunne få anledning til å realisere de papirer, den satt inne med, i foretagender i de land, som ville bli tvunget inn i krigen med Tyskland. Derimot bekrefter fyrst Lichnowsky, at England og dets daværende utenriksminister, Sir Edward Grey∗, gjorde alt for å avverge krigen, som han betraktet som den største ulykke, der kunne inntreffe, og at det ikke var hans, men Tysklands skyld, når alle hans anstrengelser for å bevare freden ble fruktesløse.
Fyrst Lichnowsky ender sitt memorandum med å erklære, at det – idet han resymerer de foreliggende kjensgjerninger – ikke kan virke overraskende, at hele den siviliserte verden kaster skylden for verdenskrigen på oss.
Intet under, at tyskerne fnyser av harme over disse avsløringer og betegner fyrsten som en narr, hvis forfengelighet er så stor, at den grenser til galskap, og truer ham både med fengsel og utstøtelse av herrehuset. Ikke desto mindre har den i 1914 fungerende tyske utenriksminister, herr von Jagow∗, våget å uttale: "Jeg er ingenlunde tilbøyelig til å anta den i Tyskland så alminnelig utbredte mening, at England har utlagt alle de miner, som frembrakte utbruddet av krigen. Jeg tror tvert imot på Sir Edward Greys alvorlige ønske om å komme til en forståelse med oss."
Selvfølgelig raser den tyske presse også mot von Jagow, og det er jo naturlig nok, da det selvfølgelig for fremtiden vil bli vanskelig å opprettholde – selv innen Tysklands grenser – den løgn, hvorpå man har levd, om at Englands bakhold og treskhet var skyld i den hele ulykke, når så vel den tyske utenriksminister ved krigens utbrudd som hans utsending ved det britiske hoff samstemmer i, at det helt motsatte har vært tifelle.
Om Englands fredskjærlighet i 1914 vil man få et overbevisende inntrykk av de aktstykker, den franske politiker Joseph Reinach∗ har gjengitt i sin bok ”Douze jours d''histoire”∗.
Det vil også være komplett hensiktsløst for Tyskland lenger å benekte den kjensgjerning, at krigen faktisk allerede var besluttet i kronrådet i Potsdam 5. juli – den tyske presse benekter endogså standhaftig, at noe sådant kronråd ble holdt.
Foruten fyrst Lichnowskys avsløringer har man også uttalelsen fra den i 1914 fungerende amerikanske ambassadør i Konstantinopel, Morgenthau∗, som at den tyske ambassadør der, baron von Wangenheim∗, i den første seiersrus, da de tyske armeer stormet inn over Frankrike, ikke kunne dy seg for å betro ham at han hadde vært med i dette kronråd og derfor liksom syntes å ha del i æren av å ha vært med på den beslutning om krig, der ved den tiden syntes å skulle gjøre Tyskland til verdens herrer.
Last but not least har man vitnesbyrdet fra den tidligere direktør ved Krupp-verkene, herr dr. Mühlon∗, der ikke lar tvil tilbake så vel om at kronrådet avholdtes, og at de beslutninger, der fattedes der, var som angitt. Og dennes avsløringer viser også, at keiseren∗ selv her har gitt sin fulle billigelse til de av Østerrike-Ungarn fattede planer og med full bevissthet om at en verdenskrig kunne bli følgen. Keiseren hadde uttrykkelig sagt, at han øyeblikkelig ville erklære krig, hvis Russland mobiliserte. Og han hadde til herr Krupp von Bohlen und Halbach∗ poengtert, at denne gang skulle folk få se, at han ikke ville skifte mening, hvilket på hr. von Bohlen hadde hatt "en nesten komisk virkning".