Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1918




April 1918

Det er dannet en damekomité her i byen for å arbeide for å lindre nøden i de av fienden okkuperte land og landstrekninger i ententelandene, hvis formål kort og godt er karakterisert i komiteens navn: "Pour les pays envahis". Barbara er medlem av bestyrelsen. Denne komité hadde invitert hr. John A. Gade, arkitekten i New York, som var medlem av den amerikanske Relief commission i Belgia, til å fortelle om sine inntrykk fra oppholdet der. Gade er nå som løytnant knyttet til den amerikanske legasjon i København som marineattaché.

Da Gade var her på gjennomreise i sin tid fra Belgia, var Amerika ennå ikke trådt inn i krigen, så han ved løfte var avskåret fra å uttale seg om, hva han hadde sett og hørt under sitt opphold der. Men han hadde sagt til sine venner, at det var unødvendig å fortelle noe. Hans utseende var mer talende enn ord, han var blitt 20 år eldre på de måneder, han hadde tilbrakt der.

Nå hadde han ikke lengere noen forpliktelse til taushet. Han innledet sitt foredrag med å si, at han kunne ville berette om, hva han personlig hadde sett. Om hva han hadde hørt av andre, ville han intet nevne. Om der i den første tid av tyskerne utøvdes grusomheter ville han derfor intet si. Men hva han personlig hadde sett og iakttatt var mer enn nok til å vise oss, hvilken sum av lidelser belgierne hver eneste dag har å gjennomgå under det tyske herredømme. Herr Gade talte rolig og lidenskapsløst uten forsøk på å vekke sensasjon, men derved virket hans foredrag enda sterkere, og det var få, hvis øyne var tørre under disse beretninger.

Han fortalte bl.a. om den fryktelige situasjon i ethvert belgisk hjem, når en av sønnene nærmer seg 18-årsalderen. Valget står da mellom deportasjon til Tyskland i tvangsarbeid eller flukt over den hollandske grense. Det er imidlertid et meget vågelig eksperiment, da hele grensen er sperret av gjerder, der er forsynt med en drepende elektrisk strøm, og for hver 100 meter står der en tysk soldat med skarpladd gevær. Flukten må derfor alltid skje om natten. Gade beskrev de redselsfulle dagene for foreldrene, der hengikk mellom flukten og til de fikk visshet for, at den var lyktes.

Når tyskerne så oppdaget flukten, ble foreldrene straffet med innesperring.

Gade hadde selv overvært de fryktelige scener, da de første store tog med deporterte avgikk fra Belgia til Tyskland og de hjerteskjærende opptrinn der da fant sted, og som kun møttes med den kaldeste kynisme fra de tyske offiserers side.

Men tross alle uhørte lidelser ingen selvoppgivelse, ingen imøtekommenhet like overfor de fremmede usurpatorer. Hvor de kunne komme til viste belgierne dem sin forakt og sitt hat. Belgierne hadde gjort til sitt Wilhelm av Oraniens valgspråk: "Nous maintiendrons".

Gade fortalte meget morsomt om den avis, som utgis i Brussel under navn av "Le Libre Belgique – bulletin de propaganda patriotique – regulierement irregulier – ne se sommettant á aucune censure", denne avis, der er den eneste, som gir belgierne sanne efterretninger om forholdene, da alle øvrige belgiske aviser selvfølgelig nå i virkeligheten redigeres av tyskere. Ingen vet, hvor den trykkes, eller hvorledes den distribueres. Men den fantes hver dag på den tyske generalguvernørs bord. Tyskerne var stadig på jakt efter trykkeriet og redaksjonen, og dem der fantes i besittelse av den, ble straffet.

Gade hadde en gang sagt til en belgier, at det skulle være meget interessant å kunne få fatt i den og lese den. "Aldeles umulig," var svaret. Den følgende dag fant imidlertid Gade bladet på sitt frokostbord. Men hvorledes den var kommet dit, var ham ennå en gåte. Han hadde spurt sin pike om, hvem der hadde brakt den. Hun påsto imidlertid, at hun overhodet ikke hadde sett bladet, og at hun kun hadde vært ute et øyeblikk for å kjøpe litt frukt, men at hun ikke hadde latt noen dør stå åpen. Det var således like mystisk, hvorledes den kunne komme på Gades bord, som at den kunne bli plassert på den tyske generalguvernørs.