Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1917
Ultimo mai 1917
I Russland ser det fremdeles ytterst broket ut. Det synes som om regjeringen ikke har noen virkelig utøvende makt, men intet tør foreta seg uten soldat- og arbeiderrådets tillatelse. De ytterliggående sosialister og anarkister vil ha fred – en fred uten anneksjoner og uten erstatninger, og regjeringen synes mer og mer å bøye seg for ropet herom. Massene er selvfølgelig så uvitende og naive, at de ikke skjønner, at de derved alene går Tysklands ærender. Det er selvfølgelig ikke for intet, at den tyske regjering har gitt de i Sveits som landsforviste boende russiske anarkister, bl.a. Lenin∗, pass og fritt leide for hurtigst mulig å bringe dem til Russland for å arbeide for den av alle tyskere så lenge forventede separatfred med Russland. At de mer fremragende elementer innen den russiske regjering like overfor denne blindhet og mangel på politisk forståelse hos de masser, der nå har makten, trekker seg tilbake og tar avskjed som ministre, er helt naturlig. Dette er således tilfelle med dens mest fremragende kraft, utenriksminister professor Miljukow∗. Den mann, som nå vil komme til å prege det russiske ministerium efter rekonstruksjonen, er den sosialistiske advokat Kerenski∗, der har overtatt utenriksministerporteføljen efter Miljukow og ikke førsteministeren fyrst Lwoff∗. Kerenski skal være en ganske sjelden begavelse og en stor taler, der som sådan øver betydelig innflytelse over massene. Han skal ikke høre til de mest ytterliggående blant sosialistene, og man tror, han har forståelsen av, at en separatfred med Tyskland og derved å svikte sine allierte vil være den største fare for Russland selv.
Men når skal den demoraliserte russiske hær – der fremdeles fraterniserer med fienden i løpegravene, og hvor all disiplin synes forsvunnet – igjen kunne bringes på fote? Forholdene for så vidt synes fortvilte, og avisene bringer stadig telegrammer om veksling av generaler, og om at en rekke av de dyktigste av dem har søkt og erholdt avskjed.
-----
Bethmann-Hollweg∗ har igjen holdt en av sine store taler i riksdagen. Der var imidlertid heller ikke denne gang noen nye strenger på hans nå temmelig forslitte instrument. Det var de samme talemåter om Tyskland som den angrepne part, der alene førte en forsvarskrig, og at det var England, der var den lumske fiende, der hadde ligget i bakhold og fått krigen i stand. Det eneste nye var de kjælne ord, der henvendtes til Russland, hvor rikskansleren åpenbart var på det rene med, at der nå burde fiskes i rørt vann. Invitten var så grov og åpenbar, at der må en stor porsjon politisk naivitet til, hvis han får noen der til å bite på.
Jeg har nettopp i disse dager tilendebrakt lesningen av Joseph Reinachs∗ verk ”L''histoire de 12 jours”∗. Det er en sammenstilling av alle de diplomatiske noter og historiske dokumenter fra de 12 dager før krigens utbrudd, der er offentliggjort i de forskjelligste fargede bøker, som de respektive regjeringer har utgitt. Det er et interessant verk og en bok til å få forstand av. En ting fremgår i alle fall med uimotsigelig klarhet av samtlige disse aktstykker, og det er at England og dets utenriksminister Sir Edward Grey∗ har anstrengt seg til det ytterste for å avverge krigen og har stillet alle mulige forslag til Tyskland for å erholde dets medvirkning hertil, men uten hell.
Disse aktstykker viser til evidens, at det er perfid bakvaskelse, når rikskansleren vil pådytte England å være krigens primus motor, og han synes ganske å ha glemt, at den tyske regjerings egen hvitbok bl.a. uttaler: "Skulder ved skulder med England har vi uten avlatelse søkt å megle og i Wien støttet ethvert forslag, som syntes å kunne lede til en fredelig løsning av konflikten." Og videre: "Fra 29. til 31. juli har vi fortsatt våre bestrebelser for å megle, understøttet heri av det engelske diplomati." Dengang skulle Russland ha skylden!
-----
Vi har i den siste måned hatt besøk av 2 franske foredragsholdere, utsendte av den franske protestantiske komité, nemlig presten vedLl''église de la rédemption i Paris, Édouard Soulier∗ og professor ved L''école nationale des beaux-arts, Samuel Rocheblave∗.
Pastor Soulier besatt megen geistlig veltalenhet og slo godt an hos publikum med sine foredrag om "La vraie famille française" et "La litterature pour la jeunesse en France". Noe særlig nytt eller noen esprit var der for den mer kresne imidlertid ikke å finne i hans foredrag. I sitt foredrag om den franske familie poengterte han meget sterkt, at det lave barneantall i den senere tid i Frankrike ikke hadde så meget noen moralsk som en økonomisk årsak. Det var lover om den like arverett for alle barn, der bevirket, at de franske bønder innskrenket barneantallet. Kjærligheten til den arvede jord, som han også hadde viet hele sitt arbeid, og som han derfor ville gjøre sitt til ubeskåret å bevare for slekten, var det bestemmende for den franske bonde. Med utstykking av arven til et stort barneantall ville i løpet av kortere eller lengere tid fedrenegodset enten bli utstykket eller forarmet.
Mr. Soulier gjorde i dette sitt foredrag også oppmerksom på, at det heller ikke lenger nå i Frankrike var foreldrene som avgjorde barnas ekteskap. De unge valgte nå selv, og kjærligheten var det bestemmende. Dette leder, som jeg allerede tidligere har sett konstatert, også til at ekteskap i Frankrike nå sluttes i en meget tidligere alder enn før.
Professor Rocheblave var den fødte conferencier. Den elegante verdensmann var en stor sjarmør, der tumlet sine vitenskapelige emner med en eleganse og letthet, der fengslet alles interesse. Hans foredrag, der omhandlet funnet av den gamle by Timgad∗ i Algier, hvilket holdtes i Alliance Française∗, og et annet, som han holdt på universitetet – om Agrippa D''Aubigné∗, Henrik 4s venn og kampfelle, på en gang kriger og statsmann, historiker og dikter – vitnet om en kunnskapsfylde og en intim forståelse av de sjeldne. Men det viste samtidig, at selv de mest vitenskapelige emner, når den galliske esprit gjør seg gjeldende, kan bli tilgjengelig for alle, fange selv det store publikums interesse. Han kunne i mer enn 1,5 time holde sitt publikum i ånde, så man hadde følelsen av kun å ha tilbrakt en halv times tid i hans åndfulle selskap.
Også privat var den vakre gamle vitenskapsmann høyst inntagende. Vi spiste middag med ham efter foredraget i Alliance Française, og han bedåret oss alle. Krigen var selvfølgelig det, der opptok også alle hans tanker, og han trodde ikke, det var tale om, at der ble sluttet noen fred i år. Han hadde under krigen vært en tur i Algier, som han kjenner ut og inn, og han fortalte, at man også der på en tyskers eiendom hadde funnet fundamenter til "die dicke Bertha"∗. En araberhøvding hadde ikke lagt skjul på, at en tysker til ham i 1913 hadde uttalt, at høsten 1914 ville Algier være tysk. Det er heller ikke tvilsomt, at det var denne koloni, hvis rikdommer er så store, men hvis fremtidsmuligheter er uoverskuelige, tyskerne hadde kastet sine øyne på og ville ha avstått, hvis de var gått ut av krigen som seierherrer. (Tyskerne lovte jo også Sir Edward Grey∗, at de ikke ville forlange noe avstått av det europeiske Frankrike hvis England forble nøytralt. Noe løfte om koloniene ville de derimot ikke gi.)
For Frankrike har besittelsen av Algier under krigen vært av uvurderlig nytte. Da tyskerne straks okkuperte de franske gruvedistrikter, ville Frankrike være stilt i en ytterst farlig stilling, hvis det ikke hadde hatt Algiers malmrikdommer å ty til. Fra Algier er under krigen også kommet det meste av den vin, der har vært nødvendig for troppenes forpleining.
Mr. Rocheblave fortalte oss, at da president Poincaré∗ første gang besøkte fronten, efter at regjeringen igjen var kommet tilbake til Paris, ble han meget uvennlig mottatt av troppene, og skjønte, at grunnen hertil var, at regjeringen, da de tyske tropper truet Paris, hadde forlatt hovedstaden. Han henvendte seg derfor til general Joffre∗ og sa: "Mais vous me l''avez conseillé"∗, hvortil generalen tørt svarte: "Je vous ai conseillé de partir, mais pas de fouter le camp."∗ Regjeringen med presidenten i spissen hadde nemlig stukket av i alskens hemmelighet sent på natten.