Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1917
15. mars 1917
Revolusjonen i Russland er en kjensgjerning.
Dumaen∗ fortsetter sin virksomhet til tross for dekretet om dets oppløsning. De militærregimenter, der var sendt til Petrograd for å knekke opprørsbevegelsen, er gått over til dumaen. Der er etablert en provisorisk regjering, hvori der er opptatt medlemmer av de fleste partier innen dumaen, også sosialister, og hvis ledende mann er kadettpartiets∗ fører, den bekjente professor Miljukow∗, der selv har overtatt utenriksministerporteføljen. Han er bekjent for sin ententevennlighet og vil sikkerlig tre i skranken for en virksom krigsførsel, til seieren er vunnet.
Uten blodsutgytelse er selvfølgelig ikke revolusjonen foregått. Kosakkene har skutt på mengden, førenn de gikk over til revolusjonen, og reaksjonens sikre støtte, gendarmerne og politiet, har gjort det samme, inntil de ble uskadeliggjort. En del offiserer er skutt av soldatene. De gamle ministre er arrestert, og der går rykter om, at flere av dem er drepte.
Hvorledes keiseren∗ vil bli behandlet og om hans stilling til revolusjonen, foreligger der ennå ingen sikre meddelelser om.
For øvrig later det til, at der allerede er inntrådt forholdsvis ro, og hvis det skulle fortsette som hittil, må denne så betydningsfulle revolusjon sies å ha vært den forholdsvis roligste, som verdenshistorien kjenner. Men det er formentlig mer å håpe enn å vente, at eksesser skulle utebli.
For en tid fremover vil vel krigsførselen bli noe lammet, men det vil selvfølgelig bli en moralsk støtte av uvurderlig betydning for ententen, at det har et fritt Russland som sin allierte istedetfor et reaksjonært. Det er jo alltid blitt kastet Frankrike og England i nesen, når disse makter har hevdet, at de kjempet for frihet og rettferdighet i verden, at det kun var tomme ord, så lenge det hadde det frihetsfiendtlige Russland som sin intime medarbeider.
I Amerika, hvor man nå vakler mellom krig og fred, vil sikkerlig den russiske omveltning ikke unnlate å gjøre et dypt inntrykk.