Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1917
21. mars 1917
Den russiske tsar∗ har abdisert både for seg selv og sin sønn. Det så til en begynnelse ut til, at tsarens bror, den populære storfyrst Michael∗, skulle overta ledelsen av riket, til en konstituerende riksforsamling kunne komme sammen og stadfeste hans valg. Imidlertid later det til, at keiserfamiliens opptreden (idet det skal være konstatert, at tsarinaen∗ har opprettholdt likefrem forbindelser med fienden og gang på gang har gått tyskernes ærender, uten at tsaren har hatt kraft til å motsette seg det) har vakt en sådan forbitrelse hos befolkningen, at man i alle fall foreløpig har besluttet å sette keiserfamilien utenfor spillet.
Tsarinaen er erklært som statsfange og bevoktes på Tsarskoje Selo∗, hvorhen keiseren også er brakt som fange.
Fyrst Lwoff∗ er trådt i spissen for den provisoriske regjering.
Imidlertid har arbeidere og soldater dannet et råd, der har erklært å ville oppkaste seg som kontrollør av den provisoriske regjerings virksomhet, og som synes å ville arbeide for en fred á tout prix. Dette tegner ikke godt, og alle vanskeligheter vil nok nå melde seg.
Den provisoriske regjering har stadfestet den finske konstitusjon∗.
Landsforviste og deporterte russere og finner kan nå fritt vende tilbake til fedrelandet.
-----
Tyskerne har – efter hva de selv hevder frivillig, men mer sannsynlig på grunn av de engelske og franske troppers stadige trykk – foretatt en betydelig retrett på vestfronten, hvorved viktige kommunikasjonspunkter som Bapaume∗, Péronne∗, Noyon∗ m.v. atter er kommet i fransk besittelse. Førenn de foretok tilbaketoget, har tyskerne brent og ødelagt alle byer (selv av kirker og historiske minnesmerker er der kun ruiner tilbake), nedhugget alle trær, ødelagt og forgiftet brønner, plyndret og bortført alle verdisaker og drevet befolkningen like ned til kvinner, oldinger og barn ut av byer og landsbyer. Der er foretatt ødeleggelser, som verdenshistoriens tidligere kriger neppe kjente sidestykke til; i alle fall må man sikkert gå tilbake til folkevandringenes tid for å kunne finne noe sidestykke. Tyskerne forteller selv i sine offisielle kommunikeer med åpenbar stolthet: "Vi har latt en ørken efter oss, intet er skånet." Alt er naturligvis kun foretatt "av militære hensyn"(!) – selv kirkenes og de gamle slotts ødeleggelse ved påsatte ildebranner! Hvor dog tyske hjerner og hjerter må være av en eiendommelig beskaffenhet, når de kan bys noe sånt uten å opprøres, og når de tror, at de kan imponere "det nøytrale utland" ved sådanne skjenselsgjerninger.
Jeg må uvilkårlig tenke på dr. Malthes∗ fortelling om, da han nå under krigen var i Berlin i anledning av en operasjon, og en av hans kolleger og gamle venner trengte inn på ham for å få høre hans oppriktige mening om den tyske krigsførsel. Han søkte i det lengste å unngå å svare. Men til slutt brøt det dog ut av ham: "Jeg tror, hunerne ville snu seg i sine graver, hvis de nå så sine efterkommeres krigsførsel!" Og da jeg spurte, hva vennen svarte, smilte doktoren: Han var øyensynlig i høyeste grad smigret!
-----
Midt under den nye franske offensiv, der i alle fall foreløpig synes å ha fremgang, er ministeriet Briand∗ veltet av pinnen, uaktet det jo erkjennes fra de fleste sider, at han for tiden er Frankrikes største kraft. Det nye ministerium er dannet av finansministeren i Briands ministerium, Ribot∗, der jo også er en fremragende statsmann av meget mer moderat farge, men som jo nå er en gammel mann. Briand selv har ikke villet motta noen portefølje i det nye kabinett.