Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1917
22. februar 1917
Siste søndag tilbrakte vi hos Solbergs∗ på Kobbervik∗ sammen med professor Fredrik Stang∗, og hadde vi som alltid der en hyggelig dag. Stang var atskillig opptatt av den biografi, han holdt på å skrive om Christian Michelsen∗ for "Samtiden" i anledning av dennes forestående 60-års fødselsdag. Og han fikk av Peter Solberg flere interessante opplysninger fra Stortinget i 1905.
Avisene, som vi fikk i kupeen på hjemreisen, brakte meddelelsen om, at den engelske og norske regjering var kommet til forståelse i anledning av de oppståtte tvistigheter, og at kullforbudet er hevet. Utenriksministeren∗ burde nå, da han iallfall tilsynelatende heldig har løst denne tvist, trekke seg ut av ministeriet, mens han ennå kan gjøre det med honnør.
Men uaktet ministeriet hver dag taper terreng hos den dannede allmennhet ved den lettlivede og ukyndige måte, hvorpå den leder landets styre og dets proviantering, er der sikkerlig intet håp om, at det straks kunne styrtes og gi plass for en virkelig landsregjering, sammensatt av menn av alle partier, det burde være det eneste riktige under foreliggende for landet farefulle tider. I den nettopp stedfunne stortingsdebatt slo bøndene fra alle landets egner ring om ministeriet, og den ene efter den annen av Stortingets bonderepresentanter sto opp og vitnet om sin ubetingede tillit til Gunnar Knudsens∗ regime. Så lenge bøndene tjener så godt som nå – og hensynet hertil synes å være den ledende maxime i alle statsministerens foranstaltninger, vil de søke å holde ham oppe.
Innrømmes må det jo forresten, at ingen av de politiske partier for tiden har menn, der utpeker seg som selvskrevne høvdinger under en farefull situasjon. Den jevne middelmådighet brer seg overalt, og når de ministerielle slår om seg med, at ingen kan nevne noen andre eller bedre til å avløse de sittende ministre, er det jo noe i en sådan påstand. Mens en regjering, der ved sin sammensetning ikke utpekte seg som en partiregjering, ville dog utvilsomt ha større autoritet utover landet enn den nåværende. Og at regjeringen har satt Oddmund Vik∗ på provianteringsministerens plass, synes der å råde omtrent enstemmighet om er et eneste stort feilgrep.