Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1917




15. februar 1917

I dag hadde jeg et lengere brev fra en gammel venninne, madame Vachez, eller madame Huë, som hun nå kaller seg efter å være skilt fra sin mann, den tidligere franske vicekonsul her. Madame Huë forlot Kristiania i 1903 og videre har jeg så godt som intet hørt fra henne, når unntas, at jeg for en tid siden mottok en trykt meddelelse om, at hennes eneste barn, en datter i 15-årsalderen, var avgått ved døden.

Hun skriver til meg i anledning av, at hun i "Le Temps" har lest om den innsamling, jeg har vært med på her i Norge, til fordel for de franske krigsinvalider, og hun vil gjerne la meg vite, hvor franskmennene i disse tider er verdige til en sånn tilkjennegivelse av sympati.

Professor Baldensperger ga oss i sitt foredrag enkelte utdrag av brev fra franske kvinner under krigen, som han betegnet som verdige det gamle Roms stolte kvinner, der ofret fedrelandet alt.

Madame Huës brev slutter seg verdig til disse. Hun forteller om, hvorledes hun nå i mer enn 2 år dag og natt har vært i hospitalene ved de såredes senger, og hvilken sorg det er henne, at legene på grunn av hennes svekkede helbred har påbudt henne hvile for noen tid, men at hun lever i håpet om, at der snart må finnes en eller annen post for henne, så hun påny kan arbeide for sitt elskede Frankrike. Midt under alt dette har hun mistet sitt eneste barn og flere av den nærmeste familie.

Men la henne selv fortelle:

”Mon père á 71 ans a été accepté au service, et il est extrêmement fier d''être au front avec la croiz de 1870 sur le cœur. Un de mes frères a été tué, celui que je préférais, l''autre sert dans l''artillerie; mes 4 beaux-frères sont á la guerre, personne ne se decourage, moi seule souffre d''être inactive pour l''instant. Mais comment plaindrais-je? Si je n''ai jamais connu le bonheur comme femme, j''ai eu par ma fille bien aimée des joies maternelles supérieurement de tout. Je remercie Dieu d''avoir permi, que je les connaisse.”

Sådan skriver hun, efter at døden også har berøvet henne denne glede som mor.

Man minnes uvilkårlig Victor Hugos verselinjer i hans skjønne dikt "Lettre á une femme" fra Paris'' beleiring 1871:

 

            Quant aux femmes, soyez très fière, en ce moment,

            où tout penche, elles sont sublimes simplement.

            ----

            Eh bien dans ce Paris, sous l''étreinte inhumaine

            L''homme n''est que Français, et la femme est Romaine.

 

-----

De nøytrale makter har, som jeg gikk ut fra, avslått president Wilsons oppfordring om å avbryte den diplomatiske forbindelse med Tyskland. Kun flere av de søramerikanske republikker har gitt ham sin tilslutning.

Mens de nøytrale makters svar ellers har vært meget høflig formet, danner den svenske svarnote en bemerkelsesverdig unntakelse. Tonen i herr Hammarskjölds svar er ytterst kold og nesten aggressiv og uhøflig like overfor president Wilson. Hr. Hammarskjöld, der stadig forarger med sin ubrødelige nøytralitet til alle sider, har her i alle fall ikke formådd å legge noen demper på sin tyskvennlighet. Av svensker har jeg hørt, at keiser Wilhelm skal ha smigret hr. Hammarskjölds ubendige forfengelighet med å forespeile ham, at han skal komme til å spille en rolle på den fremtidige fredskongress. Hinc illae lacrimae!