Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1916
16. november 1916
Jeg hadde i dag en lengre samtale med den franske minister∗, der nettopp er vendt tilbake fra Frankrike, hvor han har oppholdt seg over en måned, da hans datter har vært meget syk og har måttet underkaste seg en operasjon. Det forekom meg, at hans syn på krigens utvikling var mindre lys enn tidligere, og han la ikke skjul på, at man i Frankrike også nå var "très fatigué de la guerre"∗.
-----
Tyskerne har nå begynt å deportere store deler av den sivile befolkning i Belgia og de okkuperte franske distrikter til tvangsarbeid i Tyskland. Unge gutter, kvinner, ja sogar eldre menn på 60 år og derover drives bort fra sitt land – og ikke blott av arbeiderklassen, men av de forskjelligste samfunnsstillinger, berøvet sin virksomhet og sine hjem og dømmes til strengt arbeid i det fiendtlige land. Også på dette område setter tyskerne seg uten blussel ut over alle hittil anerkjente folkerettslige regler. Det har i den hele nøytrale verden vakt harme og indignasjon. Fra paven, fra land som Holland, Sveits og De forente stater er der nedlagt den bestemteste protest mot disse nye mishandlinger av den før så strengt prøvede befolkning i disse egne. Her hjemme er der imidlertid ingen, der hittil har våget å oppløfte sin røst mot disse rettsbrudd.
-----
Massetorpederingene, som tyske undervannsbåter har foretatt i den senere tid i Nordishavet, og nær inn på den norske territorialgrense, har endelig – formentlig på grunn av pressens skarpe språk – foranlediget den norske regjering til å utsende en forordning angående fiendtlige ubåters behandling. Uaktet forordningen på det aller nærmeste er overensstemmende med den, som den svenske regjering utsendte for lengre tid tilbake, men som nærmest siktet til de russiske ubåter i Østersjøen, har den norske forordning vakt en overordentlig harme i Tyskland, hvis presse fører det mest truende språk mot oss, uaktet den tyske regjering intet hadde å innvende likeoverfor den svenske ubåtresolusjon av lignende innhold. Den tyske indignasjon synes derfor temmelig søkt, og sannheten er vel også, at det er ganske andre ting, indignasjonen i virkeligheten gjelder. Raseriets egentlige grunn er sikkerlig, at man nå i Tyskland har fått beskjed om den overenskomst, den norske regjering for en tid siden har sluttet med den engelske regjering angående vår eksport av fisk og kopperkis, og som stiller Tyskland i en atskillig ugunstigere stilling enn før. Bl.a. skal avtalen inneholde, at der nå kun kan sendes 15 % av den fisk der er oppfisket efter 1. august til Tyskland, mens eksporten av denne vare herfra til Tyskland tidligere har vært ubegrenset. Hinc illae lacrimae!∗
Tyskland truer oss likefrem med krig, og stemningen her er nokså oppskaket. Jeg tenker, vi kan ta krigen med ro. Vi har i ingen henseende overskredet vår rett. Og det ville visselig ikke være Tyskland, der tjente på å få oss innblandet i krigen.