Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1916
Kristiania, 14. januar 1916
Nobelprisvinneren, professor i fysiologi ved Sorbonne Charles Richet∗, har i disse dager gjestet Kristiania på gjennomreise fra Petrograd. Foruten å være den overordentlige fremragende vitenskapsmann er Richet også en betydelig forfatter på det skjønnlitterære område, og han viste seg også å være en fremragende taler, der selv i behandlingen av rent vitenskapelige emner forstår å være populær i ordets beste forstand, så han kunne holde selv et alminnelig publikum fangen under sitt foredrags sjarme. Jeg hadde den glede personlig å gjøre hans bekjentskap ved en frokost som den franske minister, Mr. t∗, holdt for ham, og hvor foruten redaktør Thommessen∗ og jeg kun universitetsprofessorer var gjester. Professor Richet er nå en mann i 70-årsalderen, en høy og staselig skikkelse, overordentlig likefrem og vennlig og interessert i alt menneskelig.
Hans foredrag på universitetet var en opplevelse av de sjeldne. Dets titel var "La science française" og omhandlet vesentlig de 3 franske vitenskapens stormenn Descartes∗, Lavoisier∗ og Pasteur∗.
Førenn Richet gikk inn på sitt egentlige emne, ga han en høystemt skildring av vitenskapens blomstring i det gamle Grekenland – hvorefter kom det lange døde mellomrum inntil renessansen og derefter den store franske innsats, hvorav han valgte å fremstille det storverk, der var gjort av de 3 nevnte store ånder. Spirituellt poengterte Richet, at summen av Lavoisiers store oppdagelser på kemiens område kunne konsentreres i, at det var ham, der hadde fastslått at "La vie est une flamme"∗, og på samme måte kunne Pasteurs store oppdagelser på fysiologiens og medisinens område konsentreres i hans fastslåelse av "La malaria c''est les parasites"∗. Professor Richet fikk under sitt foredrag anledning til sterkt å betone, at hvor nyttig det flittige og grundige metodiske arbeid enn var, så var det dog kun skaperne av de nye og store ideer, der brakte verdensutviklingen fremad og ble menneskehetens velgjørere.
Vi skjønte jo straks, at odden var rettet mot tyskerne. De siste desenniers blomstrende tyske legevitenskap bygger jo helt på Pasteurs epokegjørende oppdagelser og ville ikke vært mulige, hvis dennes banebrytende ideer ikke var gjort i forveien. Således også på en mengde områder: flyteknikken, automobilene osv.; alt skyldes fransk geni, men når ideene først er der, forsker tyskerne med beundringsverdig energi, flid og metodisk arbeid å fullkommengjøre, utvikle og organisere, hva franske oppfinnere har grunnlagt.
I slutten av sitt foredrag kom professor Richet uunngåelig inn på krigen. Han visste, sa han, at han var gjest hos et folk, der var "neutre, mais ami"∗, men han ville si så meget, at hva Frankrike nå kjempet for, det var ikke bare for seg selv, men for at rett og rettferdighet skulle seire i Europa og ikke minst for de små nasjoners rettigheter: selvstendighet – og han forsikret oss om, at den kamp ville Frankrike utkjempe "jusqu''au bout"∗. Professor Richets foredrag steg nå til patos, og et intenst bifall steg opp mot ham. I manges øyne såes tårer. Det var i det hele en uforglemmelig aften.