Ad Notam Online | Forsiden | Bind 13: 1915
31. desember 1915
Julen har dette år for meg vært meget vemodig – den første jul uten min elskede mor i vår midte. Der er et tomt rom efter henne som aldri vil kunne fylles.
-----
På denne årets siste dag synes krigens avslutning å være like fjern som noensinne. Det samme hat, den samme ødeleggelse og nød og lemlestelse på alle kanter. For oss, som lever fjernt fra det hele, er det som om alle disse uavlatelige beretninger om nød og elendighet holder på å avstumpe vårt sinn, så vi ikke lenger føler den medlidenhetens og medfølelsens ild, som burde være stadig brennende hos oss, som er så lykkelige å være utenfor denne heksedans, som denne den blodigste av alle kriger historien kjenner, i virkeligheten er. Og det er også, som om indignasjonen like overfor all den urett, der øves, og over all den grusomhet, krigen fører med seg mot uskyldige, i noen grad slappes.
Mens andre steder dog krigen fører noen lyse sider med seg – et samhold, en allmennånd og en selvoppofrelse og nøysomhet, som før krigen var ukjent, står disse idealer ikke høyt her hjemme for tiden. I vide kretser oppføres der en dans om gullkalven, som ofte antar helt groteske former, og luksus og nytelsessyke brer seg til større og større kretser. Pelsverkhandlerne og juvelerene gjør glimrende forretninger, restauranter og teatre er proppfulle. Aksjejobberiet florerer. Avisenes spalter er fulle av aksjeinnbydelser til nye selskaper, særlig skipsaksjeselskaper, med millionkapitaler, og der meldes stadig, at aksjekapitalen er overtegnet mange ganger. Selv visergutter, butikksvenner og gymnasiaster er grepet av feberen, tegner seg for aksjer og diskuterer dagens kurser. Det fortelles, at i Bergen gir foreldrene sine barn 1000 kroner å spekulere med, som andre gir sine barn 50 øre til kaker. Det regulære arbeid vurderes mindre og mindre. En ungdom som vokser opp under sånne forhold, vil sikkerlig bli tiltalende.