Ad Notam Online | Forsiden | Bind 12: 1915
Kristiania, 25. mai 1915
Pinsedagene har forøket de krigførende staters antall med nok en. Italia har endelig tatt en avgjørelse og har erklært Østerrike krig.
Måneder igjennom har det talt på knappene. Østerrike har måttet
gjøre Italia det ene ydmykende tilbud efter det annet – tyskerne har endog presset sin forbundsfelle til å tilby betydelige landavståelser, og de sendte den tidligere rikskansler, fürst von Bülow∗, der er gift med en italienerinne og eier sin villa i Rom, som sendebud der ned for å dempe den våknende krigslengsel; store pengesummer ble ofret for å vinne personer. Alt har imidlertid til slutt vist seg å være forgjeves. Det gamle nasjonalhat til østerrikerne – deres mest naturlige fiende – har vist seg sterkere enn alt annet. Og dog er der visst ingen tvil om, at så vel den større del av folket som ministeriet og majoriteten i kammeret til å begynne med har hatt et sterkt ønske om å holde seg utenfor denne krig. Det er en mindre del av folket men med innflytelsesrike menn i spissen, der ved de stadige drypp til slutt har satt de nasjonale lidenskaper i en slik bevegelse, at de uvilkårlig grep mer og mer om seg, og alt til slutt kom i kok. Dikteren d''Annunzio∗ har reist fra by til by og holdt flammende taler. Og til slutt kom det dertil, at den mest fremtredende politiker blant dem som ønsket nøytraliteten bevart, Giolitti∗, nesten ble betraktet som en folkefiende og forhåntes, når han viste seg offentlig.
Hvorvidt den italienske armé kan by de allierte noen større effektiv hjelp utenfor det å binde større østerrikske avdelinger – er vel atskillig tvilsomt.