Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 12: 1915




Mai 1915

Min nevø Theo er nå dratt ut i krigen. Han er kommandert til vestfronten. Stedet har man ikke bestemt kunnet få vite, men sannsynligvis er han foreløpig stasjonert i nærheten av Reims. Min svigerinne skriver, at han dro lykkelig avsted. Det er jo ikke så underlig, at ungdommen lengter ut mot det store eventyr. Men de vil nok snart erfare – og mer enn noensinne i denne krig, hvor alt det eventyrlige og ridderlige, man før har forbundet med begrepet krig, synes helt forsvunnet – at virkeligheten ikke svarer synderlig til de forestillinger, man har dannet seg.

-----

En ny redselsgjerning har funnet sted på havet. Tyske ubåter har torpedert den store amerikabåt "Lusitania", tilhørende den engelske White Star-linje utenfor Englands kyst. Skipet var på vei fra New York til England – og var fullt besatt av passasjerer. Skipet ble torpedert uten varsel og en hel del av passa­sjerene er omkommet, deriblant flere amerikanske statsborgere. Blant de omkomne er en av milliardærdynastiet Vanderbilt. Efter innløpne telegrammer er opphisselsen i Amerika over denne nye voldsdåd fra tysk side stor og alminnelig, og den amerikanske presse fører et voldsomt og truende språk mot Tyskland.

Men aksjonen fra Amerikas side vil formentlig innskrenke seg hertil. President Wilson synes alltid å ville innskrenke seg til vel emballerte oratoriske prestasjoner. Hvis den nordamerikanske republikk – den mektigste av de nøytrale stater – hadde tatt initiativet til, sammen med de andre nøytrale stater, ved krigens begynnelse å nedlegge den bestemteste protest mot den folkerettslige krenkelse av belgisk territorium fra Tysklands side og mot den tyske krigsførsel der, ville en sådan protest hatt en vekt, der ikke kan undervurderes, og som nok også hadde avtvunget Tyskland respekt. Nå har Amerika og de andre nøytrale land gjennom så mange måneder forholdt seg tause og uvirksomme like overfor de stadig mer og mer åpenbare krenkelser av folkerettens mest anerkjente regler, at sverdet så og si er slått dem ut av hånden. De krigførende og særlig Tyskland vil nå kun trekke på skuldrene av mulige sildige protester.

-----

De 900 000 mann, som tyskerne under mitt berlinopphold betrodde meg var sendt ned til Karpatene for å hjelpe østerrikerne ut av knipen, har nok gjort sin nytte. Efter at tyske tropper er kommet til, og tyske generaler har fått kommandoen, har de forbundne gått over til en meget kraftig offensiv, mot hvilken det later til, at russerne, som skal lide av mangel på ammunisjon, til tross for troppenes tapperhet ikke kan holde stand. De må stadig rømme større og større deler av det erobrede Galicia.

Jeg må i denne forbindelse minnes en anekdote, som fortaltes meg i Berlin. En samtale mellom en østerriker og en tysker. Østerrikeren medgir, at tyskerne har bedre offiserer, bedre soldater og bedre utstyr enn dem, men han holder standhaftig på, at der er en ting, som østerrikerne har, der er bedre enn tyskernes. Og da tyskeren meget spent og litt krenket trenger inn på østerrikeren for å få vite, hva dette kan være, svarer østerrikeren med sitt bredeste smil: "Ach doch – wir haben ja bessere Bundesverwandte." Og det lar seg i sannhet ikke bortdisputere. En annen anekdote: En østerriksk offiser melder seg hos en tysk: "Ich habe die Ehre" og får som svar: "Ja, und Ich die Arbeit".