Ad Notam Online | Forsiden | Bind 12: 1914
18. oktober 1914
Nationaltheatret gir for tiden dr. Sigurd Ibsens∗ skuespill ”Robert Frank”∗, der, da det utkom i våres, vakte atskillig oppsikt. Efter min mening er det imidlertid mer en dramatisert avhandling, enn et skuespill med mennesker av kjøtt og blod. Det er allerede betegnende, at der ikke angis noe om det sted eller land, hvor handlingen foregår. Og personenes karakteristikk er også meget mangelfull; de fremtrer nærmest som talerør for de forskjellige ideer, der er oppe i tiden – ideer som også mangler enhver originalitet.
Statsministerens (Robert Franks) proklamering av, at det er arbeidernes andel i produksjonens utbytte, der er nødvendig for å skape sosial fred, er jo en gammel lære, der også enkelte steder uten hell er forsøkt brakt ut i livet, og sosialistførerens kraftsatser er de gamle kjente. Og noen individualisering eller nærmer psykologisk utdypning av disse personer er der ikke tale om. Heller ikke den unge amerikanske dame, der får en så stor makt over den mektige ministers sinn, en type atskillig beslektet med Bjørnstjerne Bjørnsons∗ Tora Parsberg, er således karakterisert, at man føler det levende liv bak masken. Man sitter derfor helt uberørt, da sosialistførerens kule dreper Robert Frank.
Men replikkføringen er naturlig, og dette i forbindelse med de skiftende sceners liv gjør, at forestillingen ikke virker kjedelig. Fru Dybwad∗ hadde gjort alt, hva gjøres kunne, for å puste liv i den unge amerikanske dame og fant vakre uttrykk for sin beundring og kjærlighet.
Johan Fahlstrøm∗, der i høst gir gjesteroller på Nationaltheatret, spilte Robert Frank, og hadde visst å forlene ham med en viss myndighet. Men der var intet eller lite av det strålende over hans person, der kunne gi inntrykk av hans makt over menneskene.
Foruten Robert Frank har Fahlstrøm spilt sin gamle rolle som presten Sang i Bjørnsons "Over Ævne"∗. Vi erindrer alle hans fortrinnlige fremstilling av denne rolle, da stykket kom frem, og Bjørnstjerne Bjørnson selv hadde instruert stykket. Der var nå kun en svak avglans tilbake. Der utstrålte så visst ingen ild eller makt av denne pastor Sang, der mest av alt lignet en gammel håndverker. Den vakre monolog om hans morgentur gjennom bygden og hans møte med alle blomstene – noe av den skjønneste og sarteste poesi, vår litteratur eier – falt ganske død og virkningsløs til jorden.
Kritikerne har imidlertid ikke våget å si hr. Fahlstrøm et sannhetens ord. Man spiller ikke ustraffet komedie sammen med annenrangs skuespillere og dilettanter i årevis, således som hr. Fahlstrøm har gjort.