Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1913
Kristiania, 1. april 1913
Jean Richepin∗ har gjestet oss i 2 dager. Han kom hit med stockholmstoget i forgårs og reiste i morges tilbake til Paris.
Richepin er nå oppe i sekstiårene, men ingen skulle tro det, da han rank, spenstig og smilende steg ut av toget efter en natt på jernbanen og hilste på meg. Han forsikret meg også, at det å reise for ham er mer en hvile enn en anstrengelse. Han ville nå til hotellet, spise sin frokost i ro og så komme ut til oss og drikke te, førenn han gikk til den i det franske gesandtskap om aftenen av ministeren til ære for ham arrangerte diner.
Jeg har kun flyktig sett Richepin en gang tidligere, en aften i Théatre Français, da hans skuespill "Par le Glaive"∗ gikk over scenen med Mounet-Sully∗ og madame Bartet∗ i hovedrollene, en av de teateraftener man aldri glemmer. Det var i begynnelsen av 90-årene.
Selvfølgelig var håret grånet siden den tid, og de mange år hadde ikke gått forbi uten også å sette sitt preg på hans ansikt. Men han er ennå en vakker mann med det bølgende grå hår, de dyptliggende ildfulle øyne og den ranke holdning. Hans teint røper sterkt, at han har sett dagens lys i Alger og der har tilbrakt sin barndom.
Til te om eftermiddagen hadde vi samlet en del fransktalende herrer og damer, og her utfoldet han, som det heter i "Tidens Tegn" for i går, alle sine bedårende egenskaper som åndfull og underholdende kåsør, særlig da vi kun var noen få tilbake.
Han talte om det franske akademi og sine venner og kolleger der, særlig om republikkens nye president Poincaré∗, der også efter å være blitt statssjef deltar i akademiets ukentlige møter og drøfter ordene i den langsomt fremadskridende franske ordbok – i parentes bemerket fortalte Richepin, at ordet "épatant"∗ i et av de siste møter var blitt opptatt i ordboken, da det skjønt opprinnelig argot nå i de siste 25 år var brukt også i litteraturen og dermed måtte ansees å ha vunnet borgerrett i språket. Richepin mente, at man ikke måtte anse det franske akademi som noe litterært selskap. Det skulle representere det ypperste på alle åndslivets områder. Han selv hadde stemt med like stor varme for erkebiskopen av Paris∗ som for den radikale politiker Léon Bourgeois∗.
Senere ga Richepin oss et helt lite kåseri om Shakespeare og hans verker, der var gjenstand for hans største beundring, og hvorom han nylig hadde holdt en rekke foredrag i det av madame Brisson∗ stiftede "L''Université des Annales"∗, hvor Frankrikes største navn hver uke taler for Paris'' unge damer og også mange andre. Billettene pleier å være bortrevne ukevis i forveien. Konferansen er for tiden på høyeste mote i Paris. Alle, der vil være med, må minst tilbringe et par av ukens eftermiddager med å lytte til en konferensiers åndrikheter.
Endelig fortalte han oss også om sin audiens hos den russiske tsar i Tsarskoje Selo∗ – Richepin kom hit over Stockholm fra Moskva og St. Petersburg. Det var nettopp dagen efter at bulgarerne og serberne hadde inntatt Adrianopel∗, og tsaren var i et strålende humør. Richepins inntrykk av tsar Nikolai 2∗ var ikke, at han, som det vanligvis sies, var interesseløs og indolent, tvertimot hadde han vært meget interessert og opptatt av de ting, der braktes på bane under audiensen. Da Richepin forlot slottet, for å kjøres ned til en paviljong i parken, hvor der ble servert dejeuner for ham i ensom majestet, hadde han sett den unge tronfølger bli båret ned til vognen av en kosakk. Richepin syntes ikke, hans utseende var preget av, at han led under noen alvorlig sykdom, skjønt han jo ikke kunne bruke sine ben.
Richepin ble sittede så lenge hos oss, at det var så vidt vi fikk tid til å kle oss om til middagen i den franske legasjon.
Minister Steeg∗ underholdt sin selebre gjest både under og efter middagen om skisporten og alle dens herligheter, hva der øyensynlig til slutt kjedet ham.
I går spiste jeg frokost med Richepin på Grand Hotel. Formiddagen hadde Richepin tilbrakt i det historiske museum, hvor professor Gustafson∗ hadde vist ham de nå restaurerte, høyst interessante funn i vikingskipet∗, og derefter i kunstmuseet, hvor direktør Thiis∗ hadde vært hans fører. Han var forbauset over, at vi hadde så mange og gode malerier av den moderne franske malerskole her oppe, og det gledet ham å se en så fortrinnlig samling av Cezannes∗, Gauguins∗ og van Goghs∗ kunst, disse malere der alle hadde vært hans ungdoms bekjente og venner.
Richepin hadde nettopp fått beskjed om, at et nytt stykke∗ av ham hadde hatt premiere på Opéra comique i Paris og gjort lykke. Jeg visste ikke, at han skrev også for denne scene.
Men han er en rastløs arbeider og må vel også være det. Poetenes liv er ikke som i gamle dager. Richepin har leilighet i Paris, et slott på landet et lite stykke utenfor Paris, og han holder automobil. Der må således alltid tjenes mange penger. Han har ikke engang tid til å overvære sine egne premierer, men jager den ganske verden over på foredragsturneer. Herfra reiser han til Paris, men kun for noen dager, så skal han tale i Tunis og Alger, og så efter noen ukers opphold i Paris drar han avsted til Sør-Amerika for å la sin veltalenhets sjarme beta innbyggerne i Rio de Janeiro og Buenos Aires.
Richepins foredrag i ”Alliance Française”∗ i går aftes om "La légende de Napoléon" var en virkelig opplevelse. Den vidunderlige lyrikk, der fylte det, og den letthet, hvormed han uten et notat behersket sitt emne, og den språkets soignerte eleganse, hvormed han fremførte det, holdt tilhørerne fangen under hans veltalenhets trylleri den hele tid, så den 11/2 time, foredraget varte, føltes som var det kun noen minutter, og man gjerne ennå et par timer hadde lyttet til hans tale uten å trettes. Og der var en bakgrunn av noblesse og gammel kultur, der ikke var det minst inntagende ved hans foredragskunst. Den eneste, der kan nå opp til ham, i veltalenhetens vanskelige kunst av dem, jeg har hørt, var Bjørnstjerne Bjørnson∗.
Richepins conférance∗ efterlot et skjønnhetsinntrykk, man aldri vil glemme. Hans mål var ikke å berike vår viten – han er jo ingen historisk vitenskapsmann, og emnet er vel nå også uttømt av disse; Richepin er en dikter, og hva han ville, var "ádressér une rêve devant nous"∗, og dette mål nådde han til fullkommenhet.
Der lever i menneskebevisstheten to legender om Napoleon. Den ene er legenden om den geniale feltherre, der førte Frankrikes hærer seierrike gjennom mer enn det halve Europa, men som også spredte død og ødeleggelse rundt seg, hvor han stevnet frem, og lot nasjonene skjelve under sitt velde. Men det er ikke denne legende, der vil leve og bli den endelige. For fremtidens generasjoner er det billedet av lovstifteren og forkynneren av menneskets rettigheter, geniet, der førte frihets-, likhets- og broderskapets lære ut over Europas land, der vil fange sinnene i beundring og takknemlighet, ikke krigeren, der la land efter land under Frankrikes septer, skjønt han i de år han satt på Frankrikes trone ga sitt fedreland en stilling, som intet rike har hatt siden Aleksander den stores eller romerrepublikkens dager.
Det er ikke, hva han gjorde for Frankrike, men hva han gjorde for den hele menneskehet, der vil bli stående som hans udødelige livsverk.
Idet Richepin til slutning minnet om, at Bonapartene var av gammel gresk avstamning, bygde han en apoteose over Napoleon som helleneren, den siste store representant for middelhavslandenes kultur, den siste gud av den greske mytologi, som steg ned blant menneskene og førte dem et skritt nærmere Olympen.
Det var et jublende og brusende bifall, der steg Richepin i møte, da han sluttet sitt foredrag. Gang efter gang måtte han frem og motta publikums ovasjoner. Brødrene Hals'' sal∗ var fylt til siste plass, uaktet vi hadde måttet sette billettprisene meget høyt.
Da jeg kom inn til Richepin efter foredraget for å takke ham, var det merkbart, hvor han selv hadde agert og levd med i sitt emne. Han var så varm, at han måtte skifte fra innerst til ytterst. Han var ytterst fornøyd med det norske publikum, som han instinktivt følte fulgte ham med åpent sinn fra første stund.
Så reiste vi over til Grand Hotel, hvor der var arrangert en avskjedssupé, hvori ”Alliance Française”s bestyrelse, den franske minister og det øvrige legasjonspersonale samt et par andre innbudte deltok. Ved bordet holdt jeg festtalen for hedersgjesten. Jeg fremhevet, hvilken lykke og støtte for oss i vårt arbeid for utbredelsen av det skjønne franske språk det hadde vært å kunne la det norske publikum få høre det lyde i all sin skjønnhet og ordklang, i all sin klarhet og sjarme fra en av det samtidige Frankrikes første lyrikeres lepper.
I hans munn "cette langue arrive même – si je puis le dire – á exprimer l''inéxprimable"∗. Jeg sluttet min tale med å si, at vi alle i aften hadde hatt følelsen av, at det var "le drapeau français – quoique invisible – qui avait flotté dans l''air”∗.
Ved midnatt tok vi avskjed med Jean Richepin for denne gang, og de interessante dager i hans selskap var forbi.
Til tross for at bohemen, der skrev de gudsforgåene vagabondsanger og av vill sanselighet dirrende kjærlighetsdikt, der ble beslaglagt og brakte ham i fengsel, nå var blitt slottsherre og ærbart medlem av det franske akademi som en av de 40 udødelige, hadde han dog ikke gitt slipp på noe av sin ungdoms idealer. Fribåren og stolt og uten fordommer til noen sider var han vedblitt å være – den kraftige og ungdommelige lyriker, "La glu"s∗ og "Le chemineau"s∗ vidunderlige dikter.