Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1913
Rotterdam∗, 13. mai 1913
Eendrachtsweg 33
Jeg er her på besøk hos min gamle venn fra studentdagene, Daniel Friele∗, der efter livets mangehånde omtumlinger er havnet som velmeritert skipsmegler i den stad Rotterdam, hvor han har vunnet seg en meget pen posisjon.
Jeg tok hjemmefra den 2. mai med en av Fred.Olsens rutebåter på Antwerpen, "Brabant"∗, da jeg mente, at sjøluften ville gjøre godt for mine efter denne vinters anstrengelser noe slitte nerver.
Jeg hadde også en deilig sjøtur, Nordsjøen lå som et speil, og luften var sommerlig varm. Der var ikke mange passasjerer om bord, et par skippermadammer, der skulle besøke sine menn, der lå med sine skuter i Dunkerque, en ung møbelsnekker, der med offentlig stipendium skulle studere sitt håndverk i Paris, og som, når han fikk anledning dertil, lot oss få en liten skyll av sosialismens mest elementære fraseologi, og så til slutt en ganske ung frøken Smith∗, en datter av havnedirektøren, frisk, glad og freidig, alltid med svar på rede hånd, en slektning av Ibsens Hilde Wangel, der mutters alene var på vei til Paris.
Den 5. mai ved 5-tiden om morgenen var vi ved Vlissingen∗, og jeg kom meg straks i klærne for å beundre innseilingen til Antwerpen∗ opp over Scheldefloden i den sollyse vårmorgen. Losen, der i sin nette uniform så ut som en ung marineløytnant, hadde alt tatt kommandoen oppe på broen, og flørtet med vår unge Hilde. Jeg fikk et ganske respektinngytende inntrykk av de befestninger, belgierne har oppført nedover floden, men dette foreløpig gunstige inntrykk av det belgiske militærvesen ble dog sørgelig svekket senere på dagen, da jeg gjentatte ganger så halvfulle soldater rave om i Antwerpens gater.
Litt over kl. 9 lå vi velfortøyet i Antwerpens havn, der gjorde et meget imponerende inntrykk i sin nåværende størrelse, men når de utvidelsesarbeider av havnen og dokkene, der allerede er i full gang, er tilendebrakte, vil Antwerpen bli en av verdens første havnesteder. Blant de mange hundreder av skip, der lå der, viste kapteinen meg verdens største seilskute, et bremerskip.
Så underlig det enn kanskje kan lyde, efterlot dette bilde av menneskelig virksomhet, til tross for røyk og damp, og skrål og støy fra mennesker og dampskipsfløyter et inntrykk av en egen skjønnhet, som jeg ikke så lett vil glemme. Innimellom de svære kolosser av dampere lå de eiendommelige hollandske flodbåter med gardiner og blomster i beboelsesværelsene over dekk, på hvilket kvinner og barn arbeidet og lekte – den rene familieidyll.
Jeg hadde bestemt meg til å bli dagen over i den flamske hovedstad for å oppfriske mine minner om flamsk kunst fra tidligere besøk der.
Ennå fra vognen, der førte meg inn til byen, kastet jeg et siste blikk ut over disse mektige dokker, og jeg kunne ikke la være å tenke på, hvilket universalgeni, Napoleon, hvis fremsyn begynnelsen til disse dokkanlegg skyldes, var.
Efter å ha gjort toilette i hotellet og blitt barbert, slentret jeg i ro og mak nedover Place de Meir∗, da jeg plutselig hørte en rope mitt navn efter meg. Det var den svenske häradshöfding Tisell∗, som jeg hadde truffet på Golå sanatorium∗ i 1904, og som jeg ikke hadde sett siden. Han skulle reise videre til London om noen timer og foreslo, at vi skulle spise frokost sammen. Og vi begav oss derfor til det gamle velrenommerte hotell St. Antoine∗ ved Place Verte∗. Han var ytterst vennlig og forekommende. Kan jeg ta det som et varsel om, at svenskene nå begynner å glemme "skymfen" fra 1905? Han fortalte meg, at han hadde solgt sin eiendom∗ utenfor Stockholm til prins Erik∗.
Efter frokosten måtte han avsted for å nå sitt tog, mens jeg skrådde over Place Verte og begav meg inn i katedralen∗, der var tom for besøkende, så jeg lett kunne ha noen andaktsfulle øyeblikk i beskuelsen av Rubens∗'' "La descente du croix"∗ – det av hans bilder, der alltid har gjort det dypeste inntrykk på meg, malt som det er, mens han sto på høyden av sin kunst, og utvilsomt under påvirkning av den beundring for italiensk kunst – og særlig for Rafael∗ og Michelangelo∗ – som hans lange opphold i Italia hadde inspirert ham. Kanskje kan man si, at dette maleri ikke skyldes et religiøst beveget kunstnergemytt, der er skridd til oppgaven med sitt hele hjertes hengivelse, men der er en storhet og enkelhet i komposisjonen og en fornem prakt, der ikke kan unnlate å gripe. Den døde Kristi legeme er malt med stor realisme – det er et stort og sterkt menneskes døde legeme med alle dødens alminnelige merker hos et menneske, men dog bevarende en verdighet, en dødens majestet, der lar en ane kjempen, der har lidd og blødd for menneskeheten. Kunstneren synes mer å ha villet fremstille en av menneskehetens martyrer, enn den Guds sønn, der har lidd forsmedelsens død på korset, men dog snart igjen skal oppstå fra det døde.
Fra det høyeste til det lave - -. Da jeg kom ut av katedralen, måtte jeg ty hen til et pissoar, og hvor ble jeg ikke forbløffet, da like efter en ikke aldrende dame kom og stillet seg ved siden av meg og holdt sin lille gutt frem. Det var en så strålende usjenerthet for menneskets naturlige prosesser, at jeg uvilkårlig måtte tenke på Rubens'' ”Kermesse”∗ i Louvre i Paris, og konstatere at den flamske grovkornede gemyttlighet hadde holdt seg noenlunde uforandret siden renessansens tider.
Jeg fikk også tid til å tilbringe en times tid i Musée royal∗ for å fornye gamle bekjentskaper med flamsk og nederlandsk malerkunst, særlig Rubens, van Dyck∗ og Frans Hals∗. Hvor er ikke førstnevntes ”Kristus mellom de to røvere”∗ et deilig bilde – dramatisk og levende. Men der er også mange fortreffelige bilder av Memling∗ og Teniers∗ og et par vidunderlige dyrebilder av min spesielle yndling Frans Snyders∗.
-----
Morgenen efter gikk reisen til Rotterdam, hvor jeg på stasjonen ble mottatt av Friele, der førte meg til sitt smukke lille hjem her på Eendrachtsweg. Det er egentlig en tomannsbolig, men den virker som en enebolig, da der er særskilt trappeoppgang og inngang til de to leiligheter. Friele har de 2 underste etasjer. Her er nesten som et museum, men allting dog innredet med hjemlig hygge. Kun gamle møbler, gamle malerier og det deiligste porselen, glass og sølv. Særlig er spisestuen med vinduer av gamle glassmalerier og med vegger og skap fulle av gammelt kinesisk og japansk porselen enestående vakker. Her finnes også rene unika av gammelt Delft-porselen.
I den ene av salongene har han et ganske fortreffelig dyrebilde – en hund i landskap – som skal være en Snyders.
Straks vi hadde spist frokost, tok vi den elektriske bane til en stasjon i nærheten av Haag∗, spaserte en deilig tur i skogen og gjennom villakvarterene, tog frem til Scheveningen∗, hvor vi kom ut nettopp som solen gikk ned og sendte sine siste stråler ut over havet, der vugget seg i rolig, dovent behag under dens siste kjærtegn. Så tilbake til Haag, hvor vi spiste en ganske fortreffelig middag i Hotel des Indes∗. Allerede ved 11-tiden om aftenen var vi tilbake i Rotterdam.
Senere har vi omtrent daglig tatt utflukter til forskjellige steder. De små avstander og de ypperlige kommunikasjoner gjør, at vi hver dag kan komme hjem om aftenen eller utover natten.
1.pinsedag spaserte vi i det herligste sommervær herfra til Delft∗ – gjennom de grønne gressmarker, hvor kyrne nøt sin morgensiesta, langs kanalene, hvor båt efter båt fylt med de herligste blomster og grønnsaker stevnet ned mot Rotterdam. Efter å ha sett den gamle, vakre bys severdigheter og spist vår frokost, tok vi med dampsporvogn∗ til Haag, hvor vi tilbrakte et par timer i Mauritshuis∗ for å fornye bekjentskapet med en av de fortrinnligste samlinger, der finnes av hollandsk og flamsk malerkunst. Særlig er Rembrandt∗ og Potter∗ fortrinnlig representert. Det er her, man nesten mer enn noe annetsteds kan beundre Rembrandts geni i sin fulle blomstring. Først og fremst det gjennom reproduksjoner så bekjente maleri av professor i anatomi Nicolas Tulp∗, demonstrerende for 7 amsterdamleger. Et mesterverk så vel av portrettkunst som ved grupperinger og det vitenskapelige alvor, der speiler seg i vitenskapsmennenes ansikter. Også portrettene av hans foreldre og bror hører til hans beste arbeider.
Fra Mauritshuis tok vi igjen ut til Scheveningen, hvor der var en voldsom kompleks av mennesker, de nøt sommereftermiddagen ved havet og strakte seg i sanddynene. Der ute inntok vi vår middag i den elegante lille restaurant Riche∗.
-----
En deilig tur hadde vi også en solblank formiddag fra Leiden∗, hvor vi steg ut av toget og tok dampsporvogn, og opp til Haarlem∗ gjennom alle tulipanmarkene, der på denne kant ennå frembød et praktfullt skue, mens markene langs jernbanelinjen sto under avblomstringens tegn.
Det var oss en stor skuffelse, at det nye Frans Hals-museum∗ i Haarlem ennå ikke var åpent for publikum. Maleriene var overflyttet dit, så vi fikk heller ikke se dem på deres gamle plass.
-----
Også i Amsterdam har vi vært oppe et par ganger. Den ene gang til en av de verdenskjente Müllerske antikvitetsauksjoner∗, hvor antikvitetshandlere og privatsamlere fra alle verdens kanter strømmer sammen. Min venn Friele fikk seg kjøpt 1/2 dusin gamle japanske tepper, som han måtte betale sine 500 floriner for. Som ekspert hadde han med seg en fräulein Brossen∗ – en hollandsk prestedatter, der sammen med to søstre har et hus ved Keizersgracht∗, der er et helt museum, fullt av de deiligste ting, som dog er til salgs, hvis man vil punge tilstrekkelig ut.
I et lagerværelse hos en fiskehandler fikk vi før auksjonen det herligste måltid med østers og hummer.
Noen timer tilbrakte vi også i Rijksmuseum∗ til gjensyn med de mange herlige mesterverker. Her er jo Rembrandts kanskje berømteste bilde "Nattevakten"∗. Jeg kan dog ikke nekte, at jeg for min del setter flere av hans andre verker over dette.
-----
Friele har fått seg en meget hyggelig omgangskrets i Rotterdam. Jeg var med ham i flere middagsselskaper. Bl.a. hos en mr. og madame van Buren∗, der har sin villa i samme strøk som Friele bor, på den annen side av kanalen. van Burens far var en intim venn av Naundorff∗, der som bekjent påsto, at han var Ludvig 16s sønn∗. Min vert følte seg ganske sikker på, at så også var tilfelle. Han hadde et helt arkiv til belysning av spørsmålet, deriblant en voluminøs korrespondanse mellom hans far og Jules Favre∗, der som advokat førte Naundorffs sak under prosessen i Paris. Foruten Naundorffs frappante likhet med bourbonene, forelå der en rekke andre kjensgjerninger, som han mente sannsynliggjorde dette. Således mente han, at konfrontasjonen mellom Naundorff og dauphinens gamle barnepike og de derunder fremkomne svar fra Naundorff på barnepikens spørsmål klart viste, at Naundorff måtte ha henlevd sin barndom ved Ludvig 16s hoff.
Jeg er dessverre ikke så inne i affæren, at jeg har noen som helst personlig mening. Relata refero.∗
van Buren mente derimot, at hertuginnen av Angoulême∗ i virkeligheten ikke var Ludvig 16s datter. Beviser herfor skulle finnes i de keiserlige arkiver i Berlin, hvor man imidlertid undertrykte dem.
Naundorff ligger begravet på kirkegården i Delft. Flere av hans efterkommere har tjent som offiserer i den hollandske hær under navnet Bourbon. Også disse har hatt en umiskjennelig likhet med de franske bourbonere.
Også i det van Burenske hjem var der fortreffelige samlinger av gammel hollandsk malerkunst og gammelt porselen.
Blant gjestene hos van Burens var også den amerikanske generalkonsul i Rotterdam, den danskfødte oberst Listoe∗ og datter. Den sistnevnte skulle dagen efter reise over til Amerika på besøk med en av de store dampere herfra. Vi gikk om bord for å ta farvel med henne om aftenen. Jeg fikk derved anledning for første gang til å se meg om i en av de store transatlantiske dampere, hvis komfort og praktfulle utstyr overtraff mine dristigste forventninger. Frøken Listoe hadde et stort soveværelse med tilstøtende badeværelse over dekk, men der fantes jo ganske annerledes store og dyre appartements. I musikksalongen, hvor et utmerket orkester allerede musiserte, serverte miss Listoe te for alle de venner, der kom for å ta farvel med henne. Da Friele og jeg forlot skipet om aftenen, så vi baksiden av herligheten. I lange rekker som en fangetransport førtes en hel liten hær av polske arbeidere om bord, hver med sitt nummer på brystet. Ikke et ord hørtes i disse tause rekker, der som i sturen resignasjon gikk sin uvisse skjebne i møte.
-----
En aften dinerte vi hos den russiske handelsattaché for Holland og Belgia, kammerjunker de Seume∗ og frue, der har sin bolig i Rotterdam. Foruten oss kun van Buren og frue, den russiske konsul baron de Fersen∗ og en russisk dame. Hele dineren var ekte russisk. Vi begynte med hors d''œuvres og vodka. Kun tjeneren, der oppvartet ved bordet, var en portugisisk neger, dvs. fra portugisisk Sør-Afrika∗.
-----
I overmorgen drar jeg over Berlin til Dresden for å besøke Sisine∗, og derfra går reisen hjem over Stettin.
Jeg har ikke følt meg ganske vel i dag. Jeg har litt feber. Forhåpentlig har det ikke noe større å si. Folk her sier, at fremmede ofte får litt klimafeber på grunn av utdunstningene fra de mange kanaler.