Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1912
31. desember 1912
I går kom vi hjem fra Fredrikstad, hvor vi har tilbrakt "romhelgen" hos Solbergs∗ på Bellevue∗. Foruten oss var Bjørn Bjørnson∗ og frue og pianisten Nils Larsen∗ gjester der. Larsen spilte stadig for oss; en aften ga han oss hele den konsert, han skal gi i Kristiania i januar måned. Det er sikkert ingen tvil om, at han allerede er blant de første av våre pianoeksekutører. Bjørn var nokså nervøs i anledning av oppførelsen av sitt nye stykke, "Solen skinner jo"∗, der skal opp på Nationaltheatret i neste måned. Stykkets suksess avhenger, mente han, i første rekke av utførelsen av den kvinnelige hovedrolle. Han vakler mellom fru Aagot Didriksen∗ og fru Karl Nissen∗, der er de eneste av teaterets skuespillerinner, som han mener passer for rollen. Jeg har min mistanke om, at fru Dybwad∗ ikke vil spille rollen. Men hverken fru Didriksen eller fru Nissen har efter min mening det talent eller den gnist, der skal til, hvis et stykkes skjebne avhenger av deres utførelse av hovedrollen.
-----
I dag har vi hatt min gamle venn Thorsten Laurin∗ og hans amerikanske frue her til frokost sammen med noen andre. Vi har ikke talt med hverandre siden 1905, og jeg skjønte, han unngikk alt, som kunne bringe talen inn på politikk, og innrettet meg derefter.
Thorsten Laurin er nå visedirektør i det store forlagsfirma P.A. Norstedt & Söner∗ i Stockholm. Hans villa på Djurgården skal – efter alles sigende, der har besøkt ham – være aldeles sjarmant, både i seg selv og ved den sjeldne samling av fremragende kunstverker, som fyller den. Han er jo en intim venn av maleren Zorn∗, og jeg vet, at han har flere deilige bilder av ham og likeledes mange malerier og akvareller av Carl Larsson∗.
Han har kun vært her for å besøke gamle venner og benyttet anledningen til å avlegge besøk hos Werenskiold∗ og Gerhard Munthe∗. Han er nå viseformann i foreningen til det svenske nasjonalmuseums forøkelse, hvor kronprinsen∗ er formann.
Så er et år gått, der i mange henseender har vært betydningsfullt for oss. Vi har fått vårt eget hjem, som vi så lenge har ønsket oss, men hvilket ønske vi først nå har hatt anledning til å realisere. Sisine∗ er trådt inn i de voksnes rekker og skal nå over nyttår reise til utlandet og tilbringe noen måneder i en engelsk pensjon i Dresden. Barbara∗ følger henne dit ned. Barbaras helbred har bedret seg meget, så hun nesten er blitt den gamle igjen.