Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1911
7. september 1911
Jeg kom ned fra Finse akkurat tidsnok til å kunne delta i de siste av festlighetene i anledning av universitetsjubileet – festen på slottet i forgårs og Kristiania kommunes middag i går.
Festen på Det kgl. slott var nokså langtekkelig. I over 11/2 time måtte man se på de utenlandske delegasjoners defilering forbi majestetene. Kongen var beundringsverdig. Han hadde elskverdige ord å si til hver enkelt av de fremmede.
Det var jo også rett interessant å se flere av de europeiske berømtheter på den vitenskapelige himmel – men den hele akt varte altfor lenge.
Ved supeen traff jeg sammen med min gamle skolekamerat Sigurd Bødtker∗, som jeg ikke hadde talt med på mange år. Han er nå Kunstnerforeningens∗ formann. Han var morsom og bitende sarkastisk som alltid.
Kommunens middag var en sjelden stilfull fest. Den gamle logesal∗ var praktfullt dekorert, og menyen og vinene utsøkte. Jeg var plassert mellom en professor ved universitetet i Lausanne og rektoren ved Göteborgs högskola∗, professor Stavenow∗, der var meget underholdende og elskverdig. Ved kaffen forestilte han meg for Uppsala-universitetets∗ rektor, den bekjente litteraturhistoriker professor Schück∗. Vi kom i samtale om Edvard Munchs∗ utkast til dekorering av universitetets nye festsal, der jo er dagens stående samtaleemne.
Jeg sa ham, at jeg hadde vært svært betatt av hans bilde "Historien"∗, der umulig kan unnlate å gjøre inntrykk på ethvert sinn, der er mottakelig for den store kunst. Hele komposisjonens enkelhet og storhet, den imponerende ro, der hviler over figurene, og landskapets storslagne skjønnhet danner et hele av uforglemmelig virkning. Det vil for alltid være innrisset i ens erindring. Derimot var jeg ikke synderlig betatt av de to andre bilder – ”Forskerne”∗ og ”Solen”∗. Alvorlig talt tror jeg, at enhver noenlunde normalt utstyrt hjerne ved å se "Forskerne" ville være temmelig på det rene med, at det var den menneskelige fruktbarhet, der skulle forherliges.
Professor Schück fant også, at "Historien" var et praktfullt bilde, men var enig i, at det ikke var gjørlig nå straks å anta alle 3 bilder til innfelling i festsalens vegger. Dertil var i alle fall de 2 altfor uferdige, og med kjennskap til Edvard Munchs tidligere arbeider, lå det også nær å befrykte, at de aldri ville få den fullendte skikkelse, der måtte kreves.
Hvorom allting er, synes jeg, at den beste løsning måtte være, at der ytterligere stiltes en sum til Munchs disposisjon for at han kunne bringe sine bilder til det stadium, da han betrakter dem som fullt ferdige. Og at spørsmålet om deres mulige anbringelse i festsalen da tas opp til fornyet behandling.
For dem, der ikke er ildtilbedere av Munchs kunst, men for hvem, det står klart, at man her står overfor det sjeldne og utvalgte, et geni ennå i gjæring, er det en glede å konstatere, at alt det sykelige, der ofte klebet ved hans tidligere frembringelser, nå synes i ferd med å vike for et sunt og kraftig kunstnerisk syn på livet.