Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1911
5. juli 1911
Reguleringsloven∗ er nå ferdigbehandlet i odelsting og lagting og skal tilbake til Odelstinget til behandling av Lagtingets anmerkninger.
Man har fått en lov, hvormed ingen er tilfreds – og som vil stå der som et monument over den industrifiendtlige stemning, der besjeler våre bønder for tiden.
Man er innen regjeringsvennlige kretser stolt over i lovens 1. paragraf på papiret å ha hevdet prinsippet om den private eiendomsrett, der så i de følgende paragrafer er innhentet så til gagns, at hva der i realiteten er tilbake av den, er det rene null og niks. Under behandlingen av loven i Odelstinget vek de regjeringsvennlige partier fra skanse til skanse og oppgav en efter en de få klausuler spesialkomiteens innstilling inneholdt til betryggelse for at der kunne skapes noenlunde livsvilkår for industrien. Alt under justisministeren, statsråd Scheels∗, bedyrelser av, at den herved ikke skaper noe egentlig brudd på prinsippet om eiendomsretten.
Og da man så i Odelstinget var ferdig med lovens paragrafer, der hadde lagt langt betydeligere avgifter på reguleringer av vassdrag enn av spesialkomiteen foreslått, reiser dennes formann, stortingspresident og høyres fører seg opp og anmoder regjeringen om til neste år å endre spørsmålet også om særskatt på vannkraft. Det gjelder jo å holde seg i teten.
Var behandlingen av denne lov i Odelstinget bedrøvelig, ble den i Lagtinget den rene farse.
Her opptrådte en av regjeringspartiets medlemmer – representanten for Salten, herr advokat Amundsen∗ – og tyranniserte fullstendig regjeringen. Ved et tilfelle ble hr. Amundsen her loddet i vektskålen, idet regjeringspartiene her kun har 1 stemme overvekt, og presidenten for anledningen var den konsoliderte hr. Thore Foss∗. Herr Amundsen hadde i spesialkomiteen inntatt et særstandpunkt og i flere henseender sluttet seg til den radikale minoritet. I enkelte punkter gav han seg, men i étt sto han fast. Avgiftene skulle forøkes også ut over de av Odelstinget vedtatte.
Da her Amundsen til en begynnelse hadde antydet, at han ikke kunne frafalle sitt forslag i så henseende, var justisministeren kjekk og uttalte – så vidt den samlede presse og alle tilstedeværende forsto ham – at regjeringen ikke kunne gå videre enn skjedd, og at de måtte gjøre kabinettspørsmål på, at det av Amundsen antydede forslag ikke ble vedtatt. Med den av pressen således hevdede forståelse av statsrådens uttalelser forekom der ingen innsigelse.
Da så Amundsen noen dager efter fremsetter sitt forslag, ikke ganske som antydet, men i realiteten det samme, uttalte statsråden, at han visstnok måtte fraråde vedtaket av hr. Amundsens forslag, men at det dog ikke kunne sies å gå prinsippet om den private eiendomsrett for nær – ordene sto der jo fremdeles i paragraf 1, og at regjeringen derfor ikke kunne gjøre noe kabinettspørsmål herpå – hva han heller ikke hadde uttalt, da herr Amundsen jo hadde foretatt endringer i det av ham først antydede forslag.
Statsrådens uttalelser mottas – efter sigende – med en hånende latterbølge fra meningsfeller og motstandere, og sosialisten Egede-Nissen∗ hånte ham i debatten så skånselløst og uoppdragent, som kun han kan gjøre det.
Statsråd Scheels medvirkning i reguleringsloven oppruller i sannhet et trist bilde.
Det begynte med, at han utarbeidet en proposisjon i materien – så om der vel i den fantes en del upraktiske regler, dog var et helstøpt arbeid – klart, logisk og overbevisende i sin juridiske stringens. Efter å ha måttet døye hr. Castbergs∗ vinkelskriverier i hans proposisjoner, var det velgjørende fra justisdepartementet å få en lovproposisjon, hvor der ikke snuddes opp og ned på faste og utvilsomme rettsgrunnsetninger.
At allerede spesialkomiteens innstilling var en fullstendig desavuering av hans proposisjon, kan vanskelig bestrides like overfor dem, som er hjemme i disse materier og forstår dem til bunns, hvilket forøvrig – det skal visselig innrømmes – kun er et forsvinnende mindretall selv av dem, der skriver og taler som profesjonister i materien. Jeg hadde håpet og ventet, at en mann som statsråd Scheel, for hvis virke som vitenskapsmann og høyesterettsdommer jeg har den dypeste respekt og ærbødighet, da allerede straks hadde sagt, at hvis hans proposisjon ikke ble lagt til grunn for behandlingen, trakk han seg tilbake.
Nå, det kan vel sies, at spesialkomiteens innstilling formelt opprettholdt det prinsipp i den Scheelske proposisjon, at staten ikke kunne kreve avgifter eller fiskale fordeler for reguleringstillatelsen. Men også kun formelt.
Forsvares kan det derfor muligens – for at der ikke skulle skapes politiske vanskeligheter – at hr. Scheel ikke straks innleverte sin avskjedsansøkning.
Men efter hans sterke uttalelser i lagtinget om hr. Amundsens antydede avgiftsforslag i lovens paragraf 12 – som også i realiteten innfører avgifter til staten, var det en ynk å høre denne hedersmann slå retrett, efter at hr. Amundsen hadde slått en liten krøll på forslaget, bortforklare det stilte kabinettspørsmål, fraråde forslagets vedtakelse, men dog aksepterende det.
Så kort tids deltagelse i det politiske liv skal der altså bare til, for at selv de hederligste skal ta skade på sin sjel.
-----
Den industrifiendtlighet, der for tiden behersker våre politikere, er et høyst merkelig fenomen. Det er en i bunn og grunn reaksjonær stemning, der for så vidt gjør seg gjeldende, og det er så meget besynderligere, at det er gårdbrukerne, uansett hvilke partier de tilhører, der ser surt til alt, hva der heter industri. Ti intet er sikrere, enn at industriens oppkomst vil sikre dem økende avsetning av deres produksjon til stadig stigende priser. Man må lukke øyne og ører til for ikke å innse dette. Selve egeninteressen skulle derfor tilsi dem å innta en annen holdning overfor industrien.
At landets interesser skulle stå i første rekke, har man forlengst oppgitt å vente av dem. Jeg talte med en stortingsmann forleden, der likefrem uttalte, at der ikke var synderlig tvil om, at det var den guleste misunnelse, der dikterte deres holdning. De ser, at der kan tjenes gode penger på industri, danner seg høyst overdrevne forestillinger derom, og noe sådant vil de ikke være med på å støtte. Hva der peker utover den jevne fattigdom, er for dem et onde, og de oppnår vel også, hva Alexander Kielland∗ spådde, at vi snart blir et folk alene av uniformerte og fillete.
Ingen, der ser noe videre enn hånden rekker, kan imidlertid være i tvil om, at skal vi kunne holde oss oppe i konkurransen med andre stater, er det til Norge som industriland, vi må sette vårt håp. Norge har naturlig mange betingelser for å bli et sådant. Skal der fortsettes på den vei, våre politikere nå følger, vil man imidlertid snart ha ødelagt disse sjanser. Overalt ellers i Europa gjør man alt for å støtte landets industri i en riktig følelse av, at fremtidens økonomiske utvikling vil avhenge av denne. Alene i Norge søker man å drepe den i fødselen.
Det blir mer og mer klart, at den, som i virkeligheten har høstet den største fordel av de politiske begivenheter i 1905, er Sverige og ikke vi. All nasjonens kraft har siden 1905 vært rettet på et intenst arbeid for utviklingen av dets næringsliv. Og allerede nå ser man, at dette arbeid begynner å bære rike frukter.
Det er ganske karakteristisk, at kort før vårt storting har vedtatt reguleringsloven, avgav den av den svenske stat nedsatte kommisjon for ny reguleringslov sin betenkning, gående ut på så meget som mulig å lette arbeidet med private reguleringer av landets vassdrag, og det uaktet den svenske vassdragslov har gitt staten et langt videre herredømme over vassdragene enn gjeldende norsk lov – ifølge hvilken den private eiendomsrett til disse er fullt anerkjent.
Hvorvidt denne ved den i fjor vedtatte konsesjonslov og den nå vedtatte reguleringslov ikke er gått for nær, vil domstolene nå få å avgjøre.